I det sterile rommet ligger verktøyene klare for dagens arbeid. Luften er fylt med en lukt av desinfeksjonsmiddel, og lyset er kaldt og sterkt. For obduksjonsteknikerne er dette arbeidsplassen. Et sted hvor døden ikke er noe ukjent, men en kilde til innsikt.
For en obduksjon handler ikke kun om å håndtere kroppene. Det handler om å gi svar til de etterlatte.
"Å arbeide med de døde"
Å jobbe som obduksjonstekniker er ikke for alle. Det krever en spesiell balanse mellom nysgjerrighet og evnen til å distansere seg. Dette er hverdagen til Jonas Moldesæter og Else Dyngeland på Ålesund sykehus.
– Man kan ikke tenke så mye over at det faktisk er en person som vil bli savnet. Hvis vi skulle la det gå inn på oss, ville det blitt for krevende, forteller Dyngeland.
De jobber hovedsakelig som bioingeniører på laboratoriet, men ble for tre år siden spurt om de kunne tenke seg den krevende jobben.
– Det var egentlig tilfeldigheter som gjorde at vi startet. For å bli obduksjonstekniker trenger man ingen formell utdannelse, men får opplæring på arbeidsplassen av tidligere ansatte. I tillegg kan man utvikle kompetansen gjennom ulike kurs, forteller Dyngeland.
De kan også bli sertifisert.
I Ålesund driver de kun med medisinsk obduksjon. Det vil si at legen er usikker på dødsårsak, men mener det er medisinsk. Det kan for eksempel være hjertestans eller hjerneblødning.
Vanligvis er det nok med kun en som håndterer hver av de avdøde. Det pleier å være omtrent to i uken. Hver morgen må de sjekke om det er bestilt nye obduksjoner.
Deretter går de ned den lange trappen til underetasjen, snur skiltet ved døren som advarer om pågående obduksjon, og forbereder seg på dagens oppgaver.
Først kommer man inn til garderoben. Her kler de på seg smittevernsutstyr med hansker og støvler.
– Vi får ofte spørsmål om lukt, men vi syns ikke det er så ille. Hvis en kropp har ligget lenge, kan det oppstå en ubehagelig lukt, men da bruker vi gassmaske, forteller Dyngeland.
Inne på obduksjonssalen trilles den døde personen ut fra kjølerommet og blir plassert på benken. Når kroppen er veid og målt, går de over de ytre forandringene. Blåmerker, arr, og eventuelle tegn på sykdom noteres nøye. Så tar de kniven og skjærer et y-snitt fra brystet og nedover.
Etterpå begynner jobben med å håndtere organene.
– Alle organene løsnes og tas ut i en lang, sammenhengende remse fra tungen til endetarmen. Deretter legges remsen på en benk hvor patologene tar ut deler og legger i små kassetter. Disse blir fraktet opp til laboratoriet for videre undersøkelse.
Mens patologene jobber med organene, står en ny grotesk oppgave for tur.
Nå skal obduksjonsteknikerne fjerne hjernen. En spesiell sag kutter fra øre til øre, og skallen åpnes.
Når alle prøver er tatt, legges organene tilbake i kroppen, før den blir sydd igjen. Kroppen blir vasket nøye før de avslutter.
– Målet er alltid at personen skal se verdig og fin ut, som om de aldri har vært åpnet, forteller Dyngeland.
Hun forteller at de legges stor vekt på å opptre med den største respekt.
Hvis det er ønsket av begravelsesbyrået, blir de også stelt og lagt i kiste på sykehuset. Det blir det endelige stoppet.
Moldesæter viser kister i alle størrelser. De små kistene gjør inntrykk.
– Det er tøffest når det er unge folk. Når det er en 90-åring, er det selvfølgelig trist, men mer naturlig. Men en ung, det kjenner du på, sier Dyngeland alvorlig.
Å jobbe som obduksjonstekniker gir et unikt perspektiv på livets slutt. Selv om obduksjonsteknikerne er profesjonelle i utførelsen, legger de ikke skjul på at de tenker mer på døden.
– Vi utvikler kanskje et annet forhold til døden enn mange andre. Vi får oppleve hvor endelig den er, forteller Dyngeland.
Moldesæter supplerer:
– Så får vi også se hvor naturlig den kan være.
Built with Shorthand