– Jeg følte ikke livet hadde noe formål lengre

«Kom til det innerste, gule huset», skriver Stian til oss i en tekstmelding. Vi går til enden av gaten og ser det gule, ganske slitte huset. Her bor han med fire andre kompiser. Fra mars til juli, satt han likevel her helt alene.

Bodøværingen Stian Woo Andersen (23) studerer historie ved Høgskulen i Volda. Han flyttet til bygda i 2019. Ved inngangsdøren ligger det en haug med sko. Vi ringer på.

Kort tid etter åpnes døren og vi møtes av to smilende, mørkebrune øyne. Vi blir invitert inn i stuen, hvor vi setter oss ned i en den godt brukte stripete, blå sofaen. Stian har hentet seg en kopp med kaffe og skal fortelle oss om det som kanskje er den tyngste perioden i hans liv. Da hele verden stengte ned og Volda gikk fra å være en studiebygd, til en spøkelsesby.

– Jeg følte huset ble mindre og mindre. De fire veggene krympet for hver dag som gikk.

11. mars ankom han Volda for å lese til eksamen, etter å ha vært i London. Dagen etter gikk Norge i lockdown.

– Det meste av offentlig transport stengte. Jeg kom meg ikke hjem til Bodø. Jeg følte jeg ble fanget her.

Stian forteller at han ikke så helt svart på det i starten. Ingen visste hvor lenge denne pandemien kom til å vare. Han hadde derfor et håp om at han kunne reise hjem igjen etter en måned. Det viste seg at det skulle vare mye lengre og at muligheten for å komme seg til Bodø ikke kom – ikke før i slutten av juli.

Den tunge og lange ventetiden

På det lengste gikk det en og en halv måned før Stian så noen andre enn mannen bak kassa på Kiwi. Han oppsummerer dagene sine med disse ordene: mat, sofaen, senga, serier og spill.

– Jeg prøvde å opprettholde rutiner for å i det hele tatt ha en hverdag, men etterhvert så jeg ikke noe poeng med det. Jeg brydde meg rett og slett ikke mer.

Måltidene ble etterhvert færre og færre og mer og mer usunne, fordi han ikke orket å gå på butikken eller lage mat. Rutinene ble slettet. For en så sosial og aktiv person som Stian er, ble hverdagen snudd på hodet. Overgangen var drastisk.

– Du tror du har mye å gjøre, men etter en uke eller to er det begrenset. Da har du liksom klipt plena hundre ganger og gjort husarbeid tusen ganger.

Han gikk fra å ha faste, gode rutiner til å bli isolert. En normal hverdag hadde vært å stå opp tidlig, dra på skolen, holde på med diverse med Volda Studentidrettslag og så til Rokken Studenthus hvor han jobber som frivillig. Mens Stian forteller om dette, ser vi tydelig hva han mener. Han skifter stadig posisjonen han sitter i. Han er tydelig rastløst og klarer ikke helt holde føttene i ro.

– Plutselig hadde jeg altfor mye overskudd. Jeg var så rastløs og ble desperat etter å ha ting å gjøre. Likevel ble motivasjon for å holde livet gående borte. Bare å stå opp av senga var vanskelig, fordi jeg visste at dagen bare var den samme som dagen før, og dagen før det igjen. Det var tungt.

Stian beskriver uvissheten som det tyngste. Døgnrytmen forsvant, og han kunne sove til klokken 14 eller 19 uten at det gjorde noe.

– Jeg visste at det ikke var noe å gjøre. Jeg kom bare til å ligge i sofaen på stua uansett. Jeg visste ikke når jeg kom til å se folk igjen. Det var ganske forferdelig på et punkt.

Flere av dagene til Stian ble brukt foran tv-skjermen

Mistet livsgnisten

– Det var i mai jeg begynte å telle dagene for alvor. Når kan jeg reise hjem? Når er dette slutt?

Litt ute i samtalen, merker vi at bodøværingen blir mer alvorlig. Han holder kaffekoppen i hendene, mens han sakte stryker ringfingeren rundt kanten. Han forteller at han er i risikogruppa fordi han har astma. Det gjorde det ekstra skummelt for han å vite at buss var det eneste alternativet for at han kunne komme seg hjem.

– Jeg så det ikke ble bedringer i storbyene. Norge var rødt. Mens jeg sitter her i bygda og føler meg nesten forlatt.

Han fulgte med på alle nyhetene om Covid-19. Det som forsterket følelsen av ensomhet, var at han følte at det var de som bor i storbyene som ble mest sett. Han turte ikke å ta bussen, fordi da måtte han ha byttet buss i Trondheim – og risikoen for å møte på noen med koronaviruset var for stor.

– Når den hverdangen jeg kjente så godt plutselig forsvant, og jeg bare satt der for å holde meg i live. Det var det verste. Jeg følte meg meningsløs.

Han følte seg tom. Mens han ser ned i kaffekoppen han fremdeles tviholder på, åpner han seg om sterke følelser som kom knyttet til tomheten han følte på. Han følte ikke livet hadde et formål lengre. Telefonsamtaler og meldinger med venner besto mest av prat rundt viruset og hvor dritt alt var. Han sier det nesten gjorde ting verre.

Frykten for at smitten kommer tilbake

15. juni ble en viktig dato. Ting begynte å åpne opp igjen og landet ble litt mer som før. Butikker og treningssenter. Det var viktig for Stian. Når han forteller om dette, ser vi at han virker lettere, og vi kan glimte et smil i munnviken. Han fikk endelig være mer i aktivitet og i tillegg hørte han andre stemmer enn sin egen.

– Mars til juni var definitivt de verste månedene. Hvis noe sånt skjer igjen vet jeg ikke hva jeg gjør. Jeg tør ikke tenke på det.

Stian virker bekymret når han snakker om det. Han prater saktere, sukker mer og en kan se bekymringsrynker i pannen hans. Frykten for at smitten skal komme tilbake er stor. Denne uken er det også mange som drar til hjemstedet på høstferie.

– Jeg tror majoriteten av studentene i Volda kommer fra storbyene. Hvis noen kommer tilbake og det viser seg at de er smittet, og smitten sprer seg..

Stian ser ned i koppen og sukker.

– Da booker jeg først mulige billett hjem. Jeg hadde ikke taklet dette igjen. Det hadde ikke endt bra.