– Vi sitter fast i helvete

– Vi sitter fast i helvete, det finnes ingen utvei for oss.

Det sier Adham Alhag. 20-åringen forsørger familien ved å jobbe som fotograf. På sosiale medier deler han krigsbilder av bombarderte bygninger og oversvømte flyktningleirer.

Nærnett har fått kontakt med Adham via bildene han deler på Snapchat. På denne appen har han også fått et innblikk i hvordan livet er i fredfulle Volda.

– Det er merkelig å tenke på at det fremdeles finnes mennesker som lever helt normalt og som aldri hører bomber eller ser mennesker rundt seg dø.

For Adham er lyden av bomber vanlig. Familien bor i Idlib, et område som nå kontrolleres av kurdiske selvstyremyndigheter. Dette er en av byene som har blitt hardest rammet av verdens mest brutale borgerkrig.

– Din tur, doktor

Så hvordan havnet familien her? Fanget i det FN regner som den verste humanitære katastrofen siden andre verdenskrig?

Det hele startet med en tagg på en skolevegg våren 2011.

«Frihet. Ned med regimet. Din tur, doktor», spraymalte noen ungdommer i hovedstaden Damaskus. Misnøyen mot president Bashar al-Assad og regimet hadde ulmet i flere år.

I løpet av den Arabiske våren hadde flere ledere i Midtøsten blitt avsatt. Nå ville folket at al- Assad skulle bli den neste som måtte gi fra seg makten.

Ungdommene som tagget på veggen ble arrestert og torturert.

Folket ble rasende. Demonstranter samlet seg i gatene i Deraa. Snart spredte protestene seg til hele landet.

15. mars 2011 var 10 år gamle Adham hos legen på grunn av tannverk. Plutselig begynte himmelen å bråke, og bygninger rundt han raste ned.

De første bombene ble sluppet.

En krig ble født.

– Når flyene kommer, vet vi hva som skal skje

For første gang i sitt liv så Adham bygninger i ruiner og døde mennesker. Han forteller at han løp hjem med en gang.

Denne dagen forandret livet til familien for alltid. Bomben markerte skillet mellom det som en gang var et trygt og komfortabelt liv, til det som skulle bli helvete på jord.

Siden 15. mars 2011 har bombene regnet over Idlib.

– Lyden av skyting og bomber har blitt en del av hverdagen. Jeg reagerer ikke så mye på det lenger, sier Adham.

De fem yngre søsknene hans derimot, gråter når de ser fly på himmelen.

– Når flyene kommer, vet vi hva som skal skje. Søsknene mine begynner å gråte fordi lyden er så høy at det gjør vondt i ørene.

Andre ganger reagerer de med å le.

– De ble født inn i dette, de vet ikke om noe annet en krig. Noen av dem tror det er et spill, de forstår ikke hva som skjer.

Familien skiller seg ut

Adham tror familien hans har hatt englevakt. Slektninger og venner dør rundt han, men i Alhag-kjernefamilien er er alle fremdeles i live.

– Jeg takker Gud for at jeg fremdeles har familien min. Min største frykt er å miste småsøskene mine.

Siden krigens start har 12.000 barn blitt drept. Samtidig har millioner av barn blitt foreldreløse. Ifølge UNICEF står 2.2 millioner barn i Syria uten skoleplass.

Alhag-barna skiller seg derfor ut. Barna går på skole i en leir helt ved den Tyrkiske grensen. I dette området er det færre krigshandlinger.

– Søsknene mine får lære seg å lese og skrive, slik at de kan ta seg en utdannelse når krigen er over.

– De andre skolene er bombet ned, det er få barn som har denne muligheten, legger han til.

Han bekymrer seg om de minste noen gang vil leve normale liv.

Døde mennesker og et liv i falleferdige telt. Barna ser ting ingen burde se.

– Hverdagen deres er preget av død og lidelse. De får ikke barndomsår med lek og trygghet. De våkner opp til krig hver dag, sier Adham.

Selv er han takknemlig for at hans ti første leveår var i et stabilt Syria. Han husker hvordan livet var før krigen. Han husker at livet ikke alltid handlet om å unngå å bli drept.

– Jeg vet ikke hvordan det er for dem å aldri ha sett fred, jeg kan bare fortelle dem om hvordan det en gang var.

Gjennom krigen har de blitt skadet flere ganger, brukne bein og armer, likevel mener Adham at de har vært heldige.

– Det er mange foreldreløse barn i leiren. De vandrer rundt og plukker søppel, leter etter noe å spise.

– I denne krigen er det barna som har det verst. Barndomsårene blir stjålet fra dem, sier Adham i telfonen til Nærnett.

Adham hater å snakke om det. I løpet av ti år med krig er dette det verste han har sett.

– Jeg vet ikke hvordan jeg skal snakke om det. Det er umulig å beskrive hva jeg følte.

Ved nyttår i fjor ble Idlib bombet av Assad-regimets og russiske missiler.

Seks skoler og to sykehus ble jevnet med jorden. 21 personer mistet livet.

Adham husker det godt.

– Kroppsdelene til små barn lå spredt rundt på bakken.

Hendelsen ble fordømt av FN (Forente Nasjoner). En granskningskommisjon fra FN karakteriserer Assad-regimets krigføring mot egen befolkning som forbrytelser mot menneskeheten.

Barna som overlevde bombingen lever med konsekvensene. De har brannskader, noen av dem er lamme og deformerte, mens andre har sluttet å snakke.

– Den største tragedien i krig, er når urett blir gjort mot barn, sier Adham.

Det som startet med tagging på en skolevegg, utviklet seg til å bli en ti år lang krig som har fordrevet millioner av mennesker.

– Ti år med krig, det er lenge. Jeg vil ut herfra.

20-åringen forteller at han er heldig som har utstyret han trenger for å ta gode bilder.

– Det er viktig å dokumentere grusomhetene her. Jeg vil fortelle sannheten om hva som foregår i Syria.

– Dere kan ikke glemme at vi fortsatt er her. Verden må ikke glemme oss.

– Tror du det vil bli fred igjen?

– Ja. En krig kan ikke vare for evig. Folket vil vinne og vi kommer til å leve trygt i våre egne hjem.

Til freden kommer skal han forsøke å leve livet som de yngste barna.

– Jeg skal være takknemlig for hver dag jeg lever. Vi feirer de små glimtene av lykke som dukker opp, til og med i helvete.

Alle bildene i denne artikkelen er med tillatelse hentet fra Adham Alhag sin instagram (@adham_syria1)