400 år med hardt arbeid

—Å drive gården var et ønske som vokste seg større og større

På midten av 1700-tallet, er Anne helt alene på gården. Hun er enke og har ingen til å hjelpe seg.

Handelsmannen Peder får nyss om Anne, og de to gifter seg og driver det som blir hetende Pe-Garden.

Inga Hodne-Viddal flyttet til Pe-Garden da hun var tre år. Lite visste hun den gangen at gården skulle bli hennes da hun ble eldre. Inga representerer nå siste generasjon som har bodd på gården i nesten 400 år.

Inga forteller om slekta som har bodd her før henne. I det koselige gårdshuset henger gamle bilder av familien overalt på veggene. Jeg ser bilder av mange ulike ektepar, og undrer meg over hvem alle disse menneskene er.

Inga forteller om bestemoren Vali Viddal som rømte fra hjemlandet sitt Litauen da landet ble okkupert av russerne og tyskerne under 2. verdenskrig.

— Hun ble satt i tvangsarbeid i skyttergravene og hadde derfor store krigstraumer, forteller Hodne-Viddal.

Det skulle skje et stort lykketreff da Vali flyktet til Danmark.

– Hun traff min bestefar som var i København på gartnerskole, fortsetter hun.

Etter at de gifta seg, flyttet Vali til Pe-Garden uten å kunne språket.

– Vali hadde ingen anelse om hva hun gikk til. Det må ha vært veldig tøft for henne.

På gården ble det etterhvert starta en turistheim. En dag fikk de besøk av en dansk familie. De hadde en datter som kom godt overens med alle på gården. Sommeren etter kom jenta tilbake til gården som tjenestepike.

Inga smiler fornøyd mens hun forteller.

– Bestefaren min som drev gården fortalte jenta om sønnen sin som var på millitærtjeneste i Bodø. Han tenkte nemlig de to kom til å bli en bra match, ler Hodne-Viddal.

På 1700-tallet er selvberging det som står sentralt på gården.

Det er vanlig å ha et par kyr, en hest og en gris, slik at det kan slaktes og brukes til mat.

Etterhvert blir det vanlig med fiske.

Fiske blir en stor inntektskilde for Ingas tippoldefar og oldefar på 1900-tallet. De tjener mye penger på sjøen, og får derfor i gang jordbruksproduksjonen.

De første generasjonene på gården har lite fôr til dyrene på gården, og må bruke fantasien for at de skal få nok mat.

Derfor blir kuene rodd i båt over fjorden for å beite der. Hjørundfjorden har derfor fått navnet kufjorden.

Bestemoren Vali kommer opp med idéen om å drive med geiteproduksjon. Fjellene rundt er bratte og det er løs skog som geitene liker å gå i.

Inga forteller om noe hun synes er veldig leit.

– Da faren min var liten var det rundt 200 personer i bygda. Nå er det bare tre gårder igjen i drift, forteller Hodne-Viddal.

Likevel syns hun det er gledelig at de tidligere nedlagte gårdene, nå er i drift igjen.

Farfar i fjellet med geitene

Da Inga fortalte faren sin at hun ville ta over gården, så var han noe skeptisk. Han mente det var lurt for Inga å ha en jobb med fast inntekt.

Men så skjer det noe som skal snu livet til Inga på hodet.

Faren til Inga blir syk og gården må legges ned brått.

Inga bor da i Stavanger med mannen og barna sine. Hun får en følelse av at noe må gjøres.

– Langt inne i sjela mi så kjente jeg at det å bo i Stavanger når gården skulle legges ned, ikke var riktig, forteller Hodne-Viddal.

Å ta over gården var et ønske som vokste seg større og større.

Det endte med at familien dro til gården på Viddal i Hjørundfjorden for å ta over etter foreldrene. Hun kan huske spesielt en ting fra tida da hun skulle ta over.

– Jeg ringte faren min da vi hadde bestemt oss for å ta over gården, men han trodde ikke på meg, sier hun.

– Det var veldig betydningsfullt og sterkt å vite at jeg skulle ta over gården, fortsetter hun.

Mens sola titter gjennom gardinene, kan jeg se hvor kry og stolt Inga er for at hun tok over gården. Det stråler i øynene hennes.

Inga og mannen Espen har store planer for gården. De har nettopp begynt med epleproduksjon og lager eplemost.

Hjørundfjord Fruktpresseri starta opp i fjor.

Så langt har de plantet 2100 epletrær, og skal denne våren plante 1400 epletrær til.

De har store planer om å lage eplesider og tenker å starte til høsten.

Mannen til Inga, Espen, er utdannet gartner og bruker mye tid i eplehagen med å beskjære trærne og diverse.

Det lune klimaet er en av grunnene til at de begynte med epleproduksjonen.

Paret har også vært opptatt av å skaffe seg enda mer kompetanse, og har derfor vært på samling med Nyskipet og Midtnorsk Siderlaug.

– Der fikk vi lært mye om utviklingen i både det norske og det utenlandske markedet, forteller Hodne-Viddal.

– Først og fremst syns vi det var veldig spennende å plante epletrær, og se at vi fikk det til!

Vi tusler rundt i eplehagen i strålende vær, og jeg tenker på hvor heldige de er som får muligheten til å drive denne fantastiske gården og epleproduksjonen.