90-ÅRINGEN SOM LØPER OVER FJELLET
MED SLIPS OG TRESKI
Leif Hoggen er nesten døv. Han har sprengt dynamitt i fjell og tuneller. Fra han var liten gutt var han i ett med naturen. Han er der ute ennå.
Leif bor i Vikebygdveien med god utsikt over Volda. Her bor han med kona Liv. Ekteparet har vært gift i 61 år og bor i et hvitt hus de bygget selv som nygift par. Huset ligger et steinkast fra feltet de begge har vokst opp og gått på skole. To av barna deres har ikke flytta lenger enn til nabotomta.
Inngangspartiet er dekket av blomsterpotter i alskens farger, flere er gaver til Leif da han fylte 90 år i sommer. Inne er alle veggene dekket av fotografier, fra barnebarn til tippoldemor. Et helt slektstre er representert på disse veggene. Ett bilde skiller seg ut. En kopi av Tidemand sin klassiker,”Brudeferden i Hardanger.”
Hjemmekjær og hyper
Leif sitter i skinnsofaen ikledd en flanellskjorte og et par marineblå joggebukser i polyester. Han dveler ved hvert ord før det tar form. Høreapparatet er skrudd på maks, blikket er våkent og latteren er han ikke gjerrig på å dele.
Moren Jenny var hjemmeværende. Faren til Leif, Peder jobba i Vegvesenet som skytebas, og styrte en arbeidsgjeng som sprengte fjell med dynamitt. Jobben var betrodd og viktig, poengterer Leif. Et av oppdragene var å bygge ut turistveien i Geiranger.
– Peder var ingen streng far, jeg vil påstå han var for snill. Det var mor som sto for kjeftinga, humrer han. Hun var hjemme. Han var veldig mye borte da jeg vokste opp.
Voldingen har ikke sett store deler av verden. Han har ikke reist lenger enn svipptur innom Sverige da han var på biltur på Østlandet. Men Sunnmørsalpene derimot, kjenner Leif ut og inn. I naturen utafor døra i Vikebygda har han boltra seg fritt, fra øyeblikket beina kunne bære han.
Leif Hoggen er gutten som tilfredsstiller illusjonen om at nordmenn er født med ski på beina.
– Jeg var et overaktivt barn, sier han og flirer.
Da laksen kom til Botnaelva for å gyte, hendte det stadig vekk at gode klær måtte vike for lengselen etter napp på kroken. Flere ganger om høsten endte han opp med bronkitt.
– Jeg løp ut med fiskestanga i bare kortbukser. Hvis du ikke skulle bli syk, måtte du ha på deg lange ullstrømper og gode sko. Jeg ble ofte syk og sengeliggende om høsten.
Snøen kom. Leif tok med treskia og dro ut i bakken. Han forteller om tida som skihopper og langrennsløper. Hans siste hopprenn var som 40-åring. Så avbryter han seg selv. Reiser seg opp, og bestiger den bratte trappa med rolig, kontrollert pusteteknikk. Han kommer ned igjen med en grønn pute i hånda. Festet til puta er medaljer fra langrennstida. Platina, gull, sølv og bronse i hopp.
En nådeløs arbeidsplass
Leif var yngst i en søskenflokk på fire. Søsteren Oddrun er en pigg 93-åring. Hans to eldre tvillingbrødre er døde, Sverre og Rolf. Begge brødrene dro til Australia og jobbet der, men etter tre år kom de tilbake til Volda. Da jobbet de alle tre på Tussa-anlegget på Bjørke.
En dag på jobben i 1958 gikk det virkelig galt. Storebror Sverre døde i en ulykke på Tussa-anlegget, 35 år gammel. Dødsfallet har preget familien i alle år.
En annen arbeidsdag i Blåvasstunellen lasta Leif stein i pendelen på en gruvevogn. Den kjørte frem og tilbake på en skinne for å få steinene til å ligge ordentlig. Leif bet seg merke i at de ikke la seg som de skulle og steg av brettet for å ordne opp i det.
– Venstrefoten glapp. Da jeg skulle ta meg for, kom pendelen som et lyn og heiv meg inn i maskina. Jeg brakk noen sidebein, og mista pusten. Klarte ikke å få ut et ord, sier han og ler forsiktig.
For å få legehjelp måtte Leif først ta båt over hele Tussavatnet. Da de hadde kommet over til den andre siden av vannet, ble Leif lagt bak på planet på en traktor.
– Det var no litt kaldt å ligge der, utdyper han.
Traktoren kjørte til kanten av fjellet for så å ta transportbanen ned til Tussa-anlegget, hvor en drosje venta. Han ble kjørt til legevakta. Noen dager tilbake hadde Leif blitt friskmeldt for bronkitt. Leif tar sats og etterligner legens østlandsdialekt.
– Er det deg igjen?! Du kunne ikke hørt på meg og venta en uke til?
Doktoren undersøkte Leif, og tok røntgen. Han var blå over hele magen og ble lagt inn på sykehuset en natt. Men siden Leif var en ung og frisk, konkluderte doktoren med at bruddet ville gro av seg selv. Leif legger hånda på venstre siden av magen.
– Kjenn her, sier han. Ribbeinet grodde feil. Du kan kjenne at det stikker ut.
Leif har også sterke minner fra 1964. Storebror Rolf var den eneste av de to som hadde bil. De kjørte ned til ferjekaia for å jobbe kveldsskift.
– Da vi kom ned til kaia var det mye vind og stygge snøbyger. Jeg tenkte at det kunne være samme vær i Hjortedalen, så jeg spurte Rolf om vi ikke skulle ringe oppsynsmannen og spørre om vi skulle komme ut.
Rolf fikk tak i en telefon og slo inn nummeret. Han fikk beskjed om at det var bra de tok kontakt. Rasfaren var så stor at de vurderte å avslutte arbeidet. Senere på kvelden gikk snøskredet. Fire stykker omkom.
– Hvis vi ikke hadde ringt, hadde vi vært der og spist middag da skredet kom. Leif Hoggen
– Vurderte du å slutte i jobben noen gang?
– Nei.. nei. Det har jeg aldri tenkt på. Både faren min og brødrene mine hadde samme yrke, sier han.
Vinteren 1964 mistet syv menn livet i snøras i Hornindalfjella. Alle de omkomne var anleggsarbeidere for Tussa Kraft.
Etter raset 24. januar i Lisjedalen ble arbeiderne i Lisjedalen og Hjortedalen evakuert. Kort tid etter en tilsynssjekk ble driften startet opp som normalt allerede 27. januar i Hjortedalen. Litt over en uke senere, rammet nok en tragisk ulykke anleggsarbeiderne.
Store snømasser førte til at arbeidet i Hjortedalen ble stoppet på nytt. Men før anleggsarbeiderne rakk å komme seg derfra, ble to bygninger smadret av snømasser fra Langeskredfonna ved Aksla. Fire mann mistet livet.
Fire andre anleggsarbeidere mistet livet i årene 1958-1963 også i arbeidsulykker da de jobbet for Tussa. Blant dem var Leif Hoggens bror, Sverre. Sverre Hoggen var med på å bygge Engskartunnelen i Hjørungavåg. Han fikk en steinblokk over seg i framkomsttunnelen til Tussas kraft maskinhall på Bjørke.
Først da Tussa Kraft feiret 50-årsjubileum i 1999 ble det satt opp en minnestein med navnene til alle de 11 som ofret sine liv i den store Tussa-utbyggingen. Minnesmerket står ved inngangen til Tussa kraftstasjon på Bjørke i Ørsta kommune.
Brattsida
Kona Liv har flerfoldige ganger venta på Leif når han er ute på tur.
– Han har alltid vært en type som må ut. På folkemunne i Volda heter det at ”Det er ikke noe vits i å plukke multer for Leif har allerede vært der.”
Leif og Liv bryter ut i latter.
Det er ikke alltid lett å vite hvor Leif er og når han kommer hjem når han er ute på tur. Ørene til Leif har fått gjennomgå. Mye sprengning og høye lyder gjør at han ikke alltid hører når Liv ringer. Liv er redd han kan finne på å gå lenger enn det som var planen, og at han ikke får i seg nok væske. Vannflaske har han ikke med. Nederst i sekken har han en kopp som han av og til fyller med vann fra bekker og fosser. Men det har alltid gått bra, selv om Liv Reidun fra tid til annen blir holdt på pinebenken.
Leif fikk lungebetennelse for et par uker siden, men er mye bedre nå. For første gang i sitt liv har han nå tatt piller.
Han viser oss rundt i grenda. Forteller om de ulike husene i feltet hvor slektninger har bodd, og noen fremdeles bor. Dette er Leif sin verden. Her har faren drevet gård, barna Rannveig og Svein Roger bor på nabotomtene og Liv har også vokst opp rundt her. Før han går inn døra, peker han opp på Rotsethornet.
– Jeg har aldri gått opp brattsida før. Det har jeg lyst til å gjøre, sier han og smiler lurt.
Leif var med i filmen ”Millom bakkar og berg” av Matias Myklebust og Hallstein Mala. De blir med Leif på skitur og hoppbakken han flittig brukte som ung. Se utdrag av filmen:
