Historien om da Isidor forsvant

Det var kaldt.

Det var mørkt.

Det var i slutten av august.

Isidor (44) skulle på en kort joggetur.

Det skulle ta én natt før han kom hjem.

Isidor har tenkt å løpe i nærheten av Mekvatnet i Molde. Han har løpt mye i dette området tidligere.

På overkroppen har han på seg superundertøy og en tynn vindjakke. Resten av antrekket består av en sykkelshorts, sokker og joggesko.

Det eneste Isidor har med seg er det han har på seg.

Ingen drikkeflaske, mat eller telefon.

Rundt det ene håndleddet derimot, er en vintage treningsklokke fra Casio. Det er en modell fra 80-tallet, og viser kun hva klokka er.

Når Isidor tenker tilbake på hendelsen er han glad for at han tok på seg treningsklokka denne kvelden.

Stien han skal løpe på blir mindre og mindre, slik at det ser ut som at den forsvinner inn i naturen.

Planen er å løpe langs denne stien til han kommer til et knutepunkt.

Derfra skal han løpe over til en annen sti.

De to stiene krysser hverandre ikke direkte på knutepunktet, men går parallelt inne i skogen.

Isidor har drevet med terrengløping i 6 år før hendelsen. Han har en god retningssans, og er vandt til å navigere seg i ulike terreng.

Likevel går han seg vill.

Klokka er nå 21.30. Det er mørkt ute, og han er klar for å dra hjem.

Isidor kan veien hjem herfra, men er fast bestemt på å bruke den samme ruten han hadde brukt på veien til.

Problemet er at terrenget så helt annerledes ut når han skulle ta de samme stiene på vei tilbake.

Tåken var tykk og lå lavt denne natta, som også gjorde det vanskelig å se omgivelsene.

Etter mange timer i skogen alene er Isidor kald og sliten.

Vanligvis bruker moldenserne himmelretningene for å orientere seg i Molde.

I sør er det en sjø og en hovedvei.

Drar man nordover derimot, kommer man dypere inn i terrenget.

Han er redd for å gå i feil retning, slik at det blir vanskeligere for andre å finne han.

Isidor tenker at samboeren har meldt han savnet, og at barna er bekymret.

Han var også engstelig for å være sulten og kald.

Han bestemmer seg for å lete etter ly for natta.

12 år senere i Ørsta på Søre sunnmøre har den frivillige organisasjonen Norske Redningshunder trening.

Medlemmene samarbeider med politiet og Røde Kors under redningsaksjoner.

Formålet er å redde mennesker som har forsvunnet.

En av hundene som ble trent opp i Søre sunnmøre fant Isidor.

Hundene har en utrolig god luktesans.

De utnytter denne evnen ved å bruke vindens retning for å lete etter folk.

Redningshundene har på seg et halsbånd med en sender som er koblet til en GPS.

Da vet de hvilke områder hundene har dekket.

Når redningshundene har funnet noe, signaliserer de med å putte et bånd i munnen.

Isidor finner til slutt en forlatt hytte.

Bakken er ujevn, og det er et hulrom under hytta.

I hulrommet er det gjemt bort en treningsjakke, sekk og pjelke.

Han titter inn i hytta for å se om det er noen mennesker der.

Tomt.

Glasset på vinduene er tykke, men han kunne klart å knuse dem.

Isidor ser deretter en utedo, og tar med tingene han fant dit.

Utedoen har et luftehull som han dekker med pjelken. Deretter tar han av seg de våte klærne.

Det er iskaldt.

Han tar på seg treningsjakka, og pakker beina inn i dopapir for å holde varmen.

Føttene rulles også inn i dopapir som han putter i sekken.

Så venter han.

Plutselig våkner han brått.

Det er lyden av redningshunden Buffy.

Nå kan Isidor endelig dra hjem.

Illustrasjoner av Julie-Kristin Scharff, Daniel Kvalvik og Vega Røynstrand