Dagen jeg aldri glemmer:

I denne serien skal du få møte folk i forskjellige yrker. Felles for dem er at de har en dag de aldri glemmer i sin yrkeskarriere.

Dette er historien om dagen Rita Christina Sævik aldri glemmer i sin karriere som skipsreder.

Rita Christina Sævik er mer eller mindre født og oppvokst på havet. I hennes årelange fartstid på sjøen, er det en helt spesiell dag som skulle sørge for at hun bestemte seg for å bli fisker. Da var hun bare 14 år.

I ekte vestlandsvær, kommer Rita Christina Sævik gående i en middels lang regnjakke for å beskytte seg mot regnet som høljer ned. Hun har hetta godt trukket over hodet når hun er på vei inn Madelyn Kafe i Fosnavåg.

– Det er bare å kle seg riktig, sier hun og smiler mens hun rister jakken.

Rita er 43 år og daglig leder for rederiet Ervik og Sævik. Helt siden hun var liten har hun hatt en lidenskap for havet. Mens hun spiser rykende varm tex mex-suppe, forteller hun om flere historier fra da faren hennes tok hun med ut på fisketurer. Allerede som femåring var Rita med ut på Nordsjøen.

– Jeg har fortsatt minner fra den turen. Opplevelsen av å se et godt samhold blant mannskapet og en lidenskap for det de jobber med, gjorde meg veldig nysgjerrig. Sjøen har alltid vært «hjem» for meg. Siden pappa ofte tok meg med på fisketurer har det vel bare blitt til at havet ligger hjertet mitt veldig nært, forteller hun.

Den dagen fikk jeg oppleve havet på sitt beste.
Rita Christina Sævik

Finner ro på sjøen

Det var aldri noe tvil om at Rita fra ung alder elsket sjøen. Etter en lang karriere ute på havet, har hun de siste ti årene vært på land. Hun forteller at hun likevel prøver å få til et par turer i løpet av året.

- Savner du å være på sjøen?

– Ja, virkelig. Jeg har et godt forhold til mannskapet mitt, så jeg er heldig som får være med ett par turer i løpet av året. Men, det er helt klart et stort savn. Det er der jeg finner ro, svarer hun.

I løpet av over 20 år på sjøen er det én dag som har gjort sterkest inntrykk på skipsrederen. Dagen startet allerede før hun bestemte seg for å bli fisker.

Rita retter seg opp i overkroppen og ser ut i rommet og trekker pusten godt inn. Hun smiler.

– Den dagen fikk jeg oppleve havet på sitt beste.

Dagen hun snakker om var hun 14 år. Det var en februarmåned, og Rita skulle få være med faren sin ut i tre uker på Barentshavet. Hun var utplassert gjennom ungdomsskolen, og skulle i tre uker fiske lodde sammen med faren og mannskapet.

– Jeg husker pappa var litt urolig for å ha meg med. Han trodde det kom til å være skikkelig ruskevær, som det vanligvis er rundt den tiden. Men det var ikke snakk om at jeg ikke skulle være med. Det hadde jeg bestemt meg for i lang tid i forveien. Jeg gledet meg fælt, sier hun og smiler.

Skulle ikke bli noe annet

Rita, faren og mannskapet drar så ut i Barentshavet, i det som skulle bli den mest inntrykksrike dagen i Rita sin yrkeskarriere. Dagen hun bestemte seg for at hun skulle bli fisker.

– Jeg husker jeg satt i styrhuset på gamle MS Kings Cros og så utover havet i en helt spektakulær solnedgang. Det var nærmest blikkstille vann og himmelen var ildrød. Jeg husker det som om det skulle vært i går – da visste jeg at jeg skulle bli fisker.

– Jeg var helt urokkelig da jeg kom hjem. Siden den dagen skulle jeg aldri bli noe annet.

Men, havet har ikke alltid vist seg fra sin beste side når Rita har vært på sjøen. Rundt 2000/2001 var hun styrmann på båten Kings Cros. Det var 20 meter høye bølger og full storm over Nordsjøen. Den dagen var hun redd.

– På et tidspunkt måtte vi lense båten for vann. Det var skikkelig dårlig vær. Vi måtte få ut vann fra fisketankene for at båten skulle ligge høyere i vannet.

– Jeg ser at det kommer en bølge mot oss som var på høyde med styrhuset. Da hoppet jeg ut av skipperstolen og gjemte meg bak konsollene på gulvet. Det er den eneste dagen jeg har vært ordentlig redd.

På spørsmål om en dreven fisker noen gang blir sjøsyk i ruskete vær, bryter Rita ut i latter.

– Jeg har vært sjøsyk hele livet. Det er jo selvfølgelig litt kjedelig, men det er bare å få det ut når man blir dårlig. Det har aldri hindret meg i å slutte med det jeg elsker, svarer hun.