Drømmen om Mestalla

– Wow! Hva er dette? Tankene svirrer mens Toni kjører inn mot Larsnes for første gang.

Naturen og fjordene som omkranser bygda har spanjolen aldri sett maken til.

For å forstå hvordan han endte opp på Larsnes, må vi skru tiden litt tilbake.

Gyllen årgang

Toni Belmonte Belenguer startet fotballkarrieren i Valencia i Spania.

Allerede som femåring voktet han buret for skolelaget Monte Sion.

– Jeg har alltid vært keeper, sier 25-åringen, som noen år senere tok steget til bydelslaget Torrent Club de Futbol.

Så lenge han kan huske har han vært fan av det spanske storlaget Valencia CF, og har flere ganger sett dem spille på ærverdige Estadio Mestalla. Det skulle ikke ta lang tid før han fikk lov til å kle seg i favorittklubbens farger.

Etter at en ankelskade hadde holdt han borte fra fotballbanen i to år, tok nemlig Valencias ungdomsakademi kontakt.

De ville at 12 år gamle Toni skulle spille for dem.

– Det var stort, sier målvakten.

Uten at han visste det skulle han bli en del av en gyllen årgang. Blant lagkameratene finner vi navn som Carlos Soler (spiller i PSG), Toni Lato (Valencia), Toni Martínez (Porto), og Rafa Mir (Sevilla).

– Jeg har spilt med mange som nå er i store klubber. Det var mange gode spillere i min aldersgruppe, smiler han.

Toni ble i klubben til han var 17 år.

Etter noen år i forskjellige klubber på spansk nivå fem, bestemte han seg for å prøve lykken i utlandet.

Veien til Larsnes

Han var lei av livet i Spania, og klar for å prøve noe nytt. Toni ville oppleve et nytt land og en ny kultur, samtidig som han holdt liv i fotballkarrieren.

Han tok kontakt med flere agenter i håp om å lande et eventyr i et nytt land. Én agent ville sende Toni til Island, en annen til Nederland, og den siste til Norge.

Valget falt på sistnevnte.

– Norge var muligheten som virkelig talte til meg. Landet, naturen... Jeg ville virkelig spille her, forklarer 25-åringen.

I juni pakket han kofferten, og reiste til Norge og Larsnes for å spille for 4. divisjons-laget LGFK/Gjerdsvika på Sunnmøre.

– Wow! Hva er dette? tenkte Toni da han kjørte inn mot Larsnes for første gang.

Naturen og fjordene som omkranset bygda hadde spanjolen aldri sett maken til.

Livet på Larsnes er annerledes enn i Spania. Det er stille og rolig. Men det passer den sindige spanjolen godt.

– Noen ganger i livet må man stoppe opp. Det er litt sånn det er for meg nå, og jeg nyter det.

Det første han la merke til på Larsnes var menneskene, som han beskriver som vennlige og inkluderende.

Springbrett

Spesielt lagkameratene i LGFK/Gjerdsvika har vært imøtekommende og har tatt han godt imot.

– Lagkameratene mine har inkludert meg i alle lagaktiviteter, og har vært veldig hjelpsomme, sier Toni.

Men han er ikke den eneste spanjolen på laget.

I tillegg til Toni, spiller nemlig også Junior Tombini og Miguel Corza for 4. divisjonsklubben.

– Det er godt å ha noen som snakker mitt språk her, så jeg ikke føler meg alene. Vi har den samme kulturen, og kan gjøre ting sammen. Det er fint.

Han trives på Larsnes, til tross for at nivået ikke er helt det han ønsket. Nivået han er vant med fra Spania er sammenlignbart med norsk 2. divisjon, mener han.

Likevel ser han på spill i den lille bygda ved havgapet som en mulighet for å bli lagt merke til av klubber på høyere nivå.

– Målet mitt er å komme til en større klubb i Norge. Jeg tror på meg selv, og mulighetene mine for å nå et høyere nivå, sier han selvsikkert.

Livet som fotballspiller i 4. divisjon er ikke økonomisk innbringende. Derfor jobber Toni som vaktmester på verftet Larsnes Mek ved siden av fotballen.

– Det er ikke drømmejobben, men jeg er her for å spille fotball, og det er fint å tjene penger ved siden av, humrer han.

Drømmer større

Å flytte til Larsnes, betyr også at Toni må være borte fra kjæresten Andrea. Det er ikke lett, men han tror det vil være slik i noen år fremover.

– Vi vil så klart være sammen, og jeg tror vi vil klare å holde sammen til tross for avstanden.

Han kommer fra en stor og nær familie. Han legger ikke skjul på at det ikke bare er enkelt for familien at han har flyttet til Norge.

– For eksempel har broren min bursdag i dag. Jeg får ikke vært med dem, og det er tøft.

Selv om det er vanskelig for familien at Toni er i Norge, er de glad på hans vegne.

– Vi snakker på Facetime og Whatsapp. Jeg forklarer hvordan jeg har det og at jeg har det bra her, smiler han.

Han er takknemlig for at familien støtter han i jakten på proffdrømmen, selv om den ikke nødvendigvis har endestasjon i Norge.

Han har fortsatt et ønske om å reise, og å spille fotball i forskjellige land. Kanskje også på den aller største scenen.

– Drømmen min har alltid vært å spille for Valencia CF på Estadio Mestalla. Nå ser det kanskje ut som at det kan være umulig, men man vet aldri, avslutter han med et lurt smil.