Hjelpen som ikke kom
Hvert år tar omtrent 650 nordmenn livet sitt.
Man regner rundt ti etterlatte per dødsfall, som betyr at Norge får rundt 6500 nye etterlatte hvert år.
Det er mye sorg.
Etterlatte har uttrykt et ønske om et proaktivt tilbud om samtale og annen hjelp fra kommunehelsetjenesten. Det vil si at hjelpen kommer til de etterlatte uten at de må oppsøke fastlege og andre fagpersoner på egenhånd.
De fleste kommuner har et psykososialt kriseteam som blant annet kalles inn ved brå dødsfall, for å ivareta etterlatte. Teamet består oftest av fagpersoner med kompetanse for psykisk helse, i tillegg til prest og politi.
Til tross for anbefalinger fra Helsedirektoratet, er ikke kommunen lovpålagt å tilby proaktiv oppfølging, og hva en kommune definerer som krise kan variere.
Ikke alle etterlatte møter et kriseteam.
Kan dette bety at noen etterlatte blir sittende hjelpeløse i egen sorg?
Det er en grå dag i Ålesund. Tåken ligger tett over byen.
I en hvit leilighetsblokk åpnes døra inn i en lun leilighet, og katten Miseria gir en varm velkomst sammen med huseier.
Her bor Embla Kristine Vikan Johansen, sammen med familien. Med jobb i barnehage og to små barn, fylles dagene opp.
Likevel føles ikke hverdagen alltid hverdagslig.
Tunge dager kan komme når Embla tenker på sin storebror, Stig.
– Vi hadde alltid et godt forhold. Han var en god storebror, forteller hun.
Embla ble født 16 år etter Stig. I oppveksten hennes bodde han et annet sted.
En tyngende følelse fyller kroppen. Det er savn. En tristhet over at Stig ikke får møte onkelbarna sine.
– Jeg har alltid vært lillesøster. Da jeg endelig begynte å bli voksen nok til å tilbringe ordentlig tid sammen med Stig, så mistet jeg han, forteller hun.
En sen februarkveld ringer det på døra mens Embla lager kveldsmat, hjemme hos foreldrene.
Hun åpner opp. Det står en prest utenfor.
Hun skjønner straks hva som har skjedd, og hvem som er borte.
Embla hadde ingen mistanker om at storebror Stig slet, men med jobb i militæret, visste hun at han hadde et risikofylt liv.
Hun tenkte seg at det hadde skjedd en ulykke.
Så får hun og familien vite at Stig har tatt livet sitt.
Foto: privat
Foto: privat
Hvem er de etterlatte?
Før i tiden var det vanligst å tenke på etterlatte som foreldre, barn, søsken, nære venner og kjærester. Etterlatte kan derimot være mange flere, som kolleger, klassekamerater, terapeuter, medpasienter og andre som anser seg som nær til den avdøde.
Helsedirektoratet ga ut en veileder i 2011. Denne gir anbefalinger til kommunale og spesialiserte tjenester som møter etterlatte etter selvmord. Den forklarer også hvordan etterlatte har det etter tapet av sin nære.
Etterlatte kan oppleve reaksjoner som skyldfølelse, sjokk, nummenhet, tankekaos, lengsel og smerte, søvnforstyrrelser, angst, og mer.
Noen blir sinte, andre får konsentrasjonsvansker eller trekker seg tilbake fra samfunnet.
Etterlatte etter selvmord rapporterer i tillegg oftere om følelser av avvisning, skam, stigma og behov for å skjule dødsårsaken, enn andre etterlatte gjør.
Regjeringen har en nullvisjon for selvmord i Norge. Målet er at ingen skal gå tapt. I deres handlingsplan står det at hjelpen etterlatte får kan være tilfeldig.
De skriver også at manglende oppfølging kan føre til forhøyet selvmordsrisiko hos de etterlatte selv.
– For 22 år siden så var kommunehelsetjenesten veldig fraværende i min sak.
Det forteller Ragnhild Opskar, leder for LEVE Møre og Romsdal, organisasjonen for etterlatte etter selvmord. Hun har selv mistet sin sønn til selvmord.
For Ragnhild er det viktig at alle etterlatte som oppsøker organisasjonen LEVE føler seg møtt og hørt. De holder uformelle møter der alle får snakke om det de har på hjertet. De etterlatte kan også møte likepersoner, andre som har opplevd det samme, for en prat.
Norske kommuners rutiner kan ha utviklet seg siden Ragnhild mistet sønnen sin, men hun er overbevist om at de kan gjøre mer.
– Vi synes vi får alt for lite hjelp fra kommunen. Manglende oppfølging er et samfunnsproblem de bør ta seg av, sier hun.
LEVE Møre og Romsdal hadde nylig en aksjon og samlet inn over 300 signaturer med krav om at kommunestyret skal ta opp problemstillingen. De planlegger å overlevere signaturene i anledning verdensdagen for selvmordsforebygging.
– De fleste etterlatte hos oss som har erfaringer med kommunen i tiden etter tapet, har de erfaringene med kommunens kriseteam, forklarer Ragnhild.
– Noen har gode erfaringer, mens andre har dårlige opplevelser eller har ikke møtt kriseteamet i det hele tatt.
Hun har selv vært med i Ålesund kommunes kriseteam i ti år. Hun forteller at kriseteamet må få beskjed om hendelser, oftest fra politiet eller kirken.
De fleste synes det er en god ting å møte andre som har opplevd det samme som dem, forteller Ragnhild. Derfor er det viktig for henne at folk vet at LEVE finnes.
– De etterlatte kan oppsøke frivillige for sorggrupper og samtaler med likepersoner.
Foto: Staale Wattø
Foto: Staale Wattø
Etter at dødsbudskapet er levert, forlater presten huset. Embla husker ikke om han tilbød dem å komme tilbake for en prat. Det kan hende. Alt går fort etter dette.
Den umiddelbare sjokktiden fylles med oppgaver. Dødsbudskapet skal deles videre, og begravelsen skal arrangeres.
– Noen håndterer de oppgavene bra. Man slipper å føle på alt med en gang, forteller Embla.
Det kan også gjøre tiden tyngre.
– Man kjenner på et ansvar for å ta vare på de andre som også har mistet noen, samtidig som man sitter så dypt i sorgen selv, sier hun.
Embla tror hun hadde hatt godt av å snakke med psykolog.
– Det har jeg skjønt først i etterkant. Jeg visste det ikke helt selv på den tiden, så jeg spurte ikke om hjelp heller.
– Det var så mange tanker i hodet allerede. Jeg hadde ikke plass til å tenke på ting som kunne hjulpet meg videre i livet, fortsetter hun.
Hjelpen var ikke der av seg selv.
– Hadde du noe kontakt med kriseteamet i Ålesund?
– Absolutt ingenting.
Hun skulle ønske at hjelpen kom av seg selv. Kanskje hadde hun da forstått at det var bra for henne.
Sorgen tar over hverdagen det første året. Embla føler på kaos og tomhet. Samtidig føler hun et press fra skolen sin. Hun går da første året på Borgund videregående skole. To uker etter Stigs bortgang, kommer beskjedene.
– Det var mye mas fra dem. De sa at jeg måtte komme meg tilbake på skolen, ellers stryker jeg, forteller hun.
Året etterpå sendte skolen Embla til en motivasjonsgruppe for å hjelpe henne med å komme i gang på skolen igjen. Her møter hun ingen andre elever som har opplevd et dødsfall.
– Jeg følte ikke at de andre forstod hvordan sorg føles. Jeg hadde ikke lyst til å snakke om det med dem.
Storebror Eivind tok med Embla på et landstreff i Unge LEVE. Her fant de andre i samme situasjon. De kunne snakke åpent om sorgen, eller alt annet.
– Det var så fint å høre andre prate om de samme følelsene, og å bli forstått, forklarer Embla.
I høst vil Embla og niesen hennes Malin, en av Stigs døtre, forsøke å starte opp Unge LEVE i Møre og Romsdal.
– Vi vil at andre, unge etterlatte skal ha et sted å møte andre som har opplevd det samme, og kunne snakke om det de vil, sier Embla.
– Sorgen og smerten sitter igjen.
Samfunnet kan gi etterlatte forventninger om å ta opp den normale hverdagen snarere enn de selv er klar for. Det forteller sogneprest Espen Aarseth.
Men det er enklere sagt enn gjort. Heldigvis er hjelpen tilgjengelig.
I hvert fall hvis man spør.
Prester er blant de første som kommer i kontakt med pårørende etter brå dødsfall, spesielt når politiet ber dem gå med dødsbudskap.
Espen er en av dem. Han er sogneprest i Hjørundfjord kirke. Han forteller at etterlatte har mye nytte av hjelp fra kirken.
– Erfaringen min er at mange av de vi tilbyr samtale til etter dødsfallet ikke kontakter oss . Jeg tror mange trenger tid og ro i etterkant, før de er klare for sorggrupper eller samtaler, sier Espen.
– Det betyr at vi prester må la det gå litt tid før vi kanskje tilbyr samtaler til de etterlatte.
Sognepresten har inntrykk av at de fleste etterlatte synes det er godt å prate med noen utenforstående om sorgen.
– I senere tid vil tapet være glemt for mange, men ikke for de nærmeste. Sorgen og smerten sitter igjen, sier Espen.
– Oppmerksomheten rundt dødsfallet stilner, og man blir overlatt til seg selv, sier han.
I sognet til Espen forsøker de å tilby oppfølging til pårørende etter brå dødsfall. Han tror likevel de kunne hatt bedre rutiner for det.
– Det blir nok litt opp til hver enkelt prest, diakon eller omsorgsarbeider i kirken å ha oversikt over hvor mange forespørsler noen har fått, over tid, forklarer Espen.
Den proaktive oppfølgingen Espen og hans kolleger forsøker å tilby, er ikke en selvfølge overalt. Kommunehelsetjenesten er ikke lovpålagt å tilby proaktiv og varig oppfølging til etterlatte.
I likhet med Ragnhild Opskar, er Espen også del av et kriseteam, i Ørsta kommune. Ved brå dødsfall er det vanlig at kriseteam er til stede raskt etter hendelsen for å ivareta pårørende.
– I dag er det likevel mer uttalt at man bør sjekke innom over tid.
Sognepresten oppfordrer de rundt den etterlatte til å spørre hvordan det går.
– De rundt blir kanskje redde for å spørre hvordan det går, fordi de ikke vet hvordan det er å miste noen, sier Espen. – Gamle forestillinger om sorg henger igjen. Man antar at ting går bedre etter et års tid. Det er ikke nødvendigvis tilfellet.
Sorgen følger en hele livet.
Stig og Embla så ikke hverandre så ofte, men snakket mye sammen på hjemmetelefonen.
Han var ofte i utlandet i forbindelse med jobben i militæret.
– Mamma og jeg pleide å sende ham pakker med godteri, smiler hun.
På bildet står søskenflokken. Til venstre står storebror Eivind. I midten står Stig, og Sondre holder hunden til høyre. Embla står i armene til Stig.
Stig døde i februar 2015. Han hadde også bursdag i februar, og hadde nettopp fylt 35 år.
– Jeg pleier å være åpen om at februar er en drittmåned, sier Embla.
Folk forstår at Embla har det tungt da, men spør sjeldent mer om det.
– Det er jo ikke alle som vil snakke om selvmord, og det er greit. Men jeg forstår noen ganger at de undrer, og da vil jeg heller at de spør, forklarer hun.
Foto: privat
Foto: privat
Foto: privat
Foto: privat
– Det skal ikke være skamfullt å trenge hjelp.
Det sier Sissel Bélanger, doktorgradsstipendiat i Folkehelseinstituttet. Hun forsker på etterlatte etter selvmord.
– Det en stor påkjenning å miste noen til selvmord. Man kan oppleve mye skam og stigmatisering rundt dødsårsaken. Det er belastende for de etterlatte, fortsetter hun.
En ny studie viser at omtrent 50 prosent av etterlatte oppsøker fastlegen etter bortgangen til sin nære.
I Norge er fastlegen en portvakt for andre helsetjenester i den offentlige helsesektoren. Derfor er fastlegen en som etterlatte kan oppsøke for å få hjelp.
Utvalget i studien bestod av etterlatte som kunne identifiseres gjennom folkeregisteret. Det vil si ektefeller, foreldre, barn, samboere og søsken. Men, som Helsedirektoratet påpeker, kan etterlatte etter et selvmord dreie seg om flere andre. Venner, kjærester, medpasienter, medstudenter og fagpersoner, blant annet.
– Vi vet hvem som har vært i kontakt med helsetjenesten selv, men ikke hva som skyldes at andre etterlatte ikke har oppsøkt helsetjenesten, forklarer Sissel.
– Det kan bety at mange ikke har behov for å oppsøke hjelp. Det kan også bety at de ikke oppsøker hjelp av andre grunner.
Ifølge Sissel bekrefter tidligere studier at etterlatte har fortalt at de ønsker seg oppsøkende hjelp. De ønsker seg hjelp på kort og lang sikt.
Hun sier som Ragnhild Opskar, leder i LEVE Møre og Romsdal, at kriseteamet må få beskjed om dødsfallet. Selv da er det fortsatt ikke sikkert at etterlatte blir satt i kontakt med noen, slik Embla selv opplevde.
– Inntrykket mitt er at noen kommuner tilbyr veldig god oppfølging, mens andre har en vei igjen å gå.
Kriseteamet og kommunehelsetjenesten kan få mye ansvar for å følge opp de etterlatte, spesielt hvis ingen i kretsen skal falle utenfor.
– Det blir viktig å ha gode helsetjenester i kommunen som kan plukke opp de som sliter, og at samfunnet er bevisst på den ekstreme påkjenningen et slikt tap kan ha, forteller Sissel.
De etterlatte som ikke oppsøker hjelp selv, kan ha godt av å få hjelpen på døra. En konsekvens av at de går uten hjelp kan være reaksjoner som forlenget sorg og forhøyet selvmordsrisiko.
Sissel forsikrer likevel om at de etterlatte som ikke oppsøkte fastlegen kanskje ikke føler at de trenger hjelp.
– Å være etterlatt er ikke en medisinsk tilstand i seg selv, sier hun. – Å ha støtte i familie og nærmiljø er også viktig for hvordan etterlatte opplever tiden etterpå. Det samme gjelder hvordan samfunnet ser på dem.
Sissel forteller at forskningen hennes vil inngå som en del av kunnskapsgrunnlaget til FHI, for en eventuell ny veileder for ivaretakelse av etterlatte.
Foto: Benedicte Kirkøen
Foto: Benedicte Kirkøen
Veilederen
Helsedirektoratet bekrefter at de samler inn data fra sentrale fagmiljøer og organisasjoner, i tillegg til en faglig og juridisk gjennomgang av veilederen fra 2011, Veileder om ivaretakelse av etterlatte ved selvmord. Dette inngår som en del av departementenes handlingsplan, og vil foregå ut året 2025. Beslutningen om revisjon av veilederen er nødvendig tas etter dette. I en e-post skriver de:
– Sentralt i veilederen er rådene om at etterlatte skal motta umiddelbar, proaktiv og gjentatt hjelp. Revidert veileder om psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer ble utgitt i 2016, der proaktiv oppfølging vektlegges ytterligere.
De skriver videre at nasjonale faglige retningslinjer, råd og veiledere er med på å gi forsvarlighetskravet et innhold, uten at anbefalingene er direkte rettslig bindende.
– Dersom tjenestene velger en annen praksis enn anbefalt, bør dette være basert på en konkret og begrunnet vurdering som dokumenteres.
Helsedirektoratet bekrefter videre at innholdet i veilederen fra 2011 er gjeldende. På grunn av reaksjonene etterlatte etter selvmord kan få, er det sentralt at de blir kontaktet og tilbudt hjelp.
– Det sentrale er at tjenestene har rutiner slik at det sikres at alle etterlatte får tilbud om oppfølging og at tilbudet gjentas.
Kriseteamet
Det har ikke lyktes å få en kommentar fra kriseteamet i Ålesund, tross gjentakende forsøk på kontakt med representanter for disse, inkludert kriseteamets leder.
På kommunens nettside står det at kriseteamet bemannes etter omfanget av hendelsen eller ulykken, og at de ikke skal erstatte det ordinære hjelpeapparatet.
Det står også at teamet kan være med og møte pårørende, vitner, skadde og andre, og formidle videre kontakt med eksisterende hjelpeapparat.
Skolen
Rektor ved Borgund videregående skole, Roger A. Fylling, forteller at de ikke kommenterer enkeltsaker, og viser til beredskapsplanen til Møre og Romsdal fylkeskommune.
– Ved dødsfall i nære relasjoner er ledelse, kontaktlærer og særskilt avdelingsleder involvert for å finne ut hva elever har behov for av støtte og oppfølging fremover. Det samme gjelder sosialpedagogisk-rådgivere, eventuelle miljøveiledere og fra Ålesund kommune; helsesykepleiere og skolepsykolog.
Med tiden har Embla lært seg å leve med sorgen. For den forsvinner ikke. Den er med henne hver dag. Noen ganger i form av gode minner og mimrende øyeblikk med resten av familien. Andre ganger, en tyngende følelse i brystet.
– Det er lov å være lei seg, minner Embla om. – Det kommer fine dager igjen, og man vil huske de fine tingene med den man har mistet.
– Hvordan føles det å snakke om dette i dag?
– Noen må gjøre det, for at andre skal forstå at det er greit å snakke om å ha det vondt.
Embla har kommet et stykke i sorgen, og snakker åpent om følelsene ved å miste Stig. Hun forteller at hun lever fint i dag.
– Livet går videre med eller uten deg, så man må lære å leve med sorgen.
– Jeg tenker på Stig hver dag, smiler hun.
Trenger du noen å snakke med?
Mental Helse tlf: 116 123 (døgnåpen)
Kirkens SOS tlf: 22 40 00 40 (døgnåpen)
Kors på halsen (Røde Kors) tlf: 80 03 33 21 (kl. 14-22 hverdager)
Ungdomstelefonen tlf: 40 00 07 77 (melding kl. 18-22 mandag-søndag, tlf tirsdag-torsdag)
Rådgivningstelefon for pårørende innen psykisk helse tlf: 22 49 19 22 (mandag-fredag 10-15, tirsdag 11-19)
Send meg tips eller kommentarer på: odaao@stud.hivolda.no
Built with Shorthand