"Jeg elsker å danse, lage dans og skrive om dans"
Skrevet av Maria Dingsøyr og Ildri Vigstad
Det sier Solveig Styve Holte som om det skulle være det mest selvfølgelige i verden.
42-åringen møter oss med et smil som sitter løst, og en ro som raskt senker skuldrene i rommet. Det er noe lunt og åpent ved henne, og hun har en varme som gjør at man føler seg velkommen med en gang.
Hun snakker engasjert, men uten hastverk.
Og det tar ikke lang tid å forstå at dansen er nettopp det for henne – en selvfølge.
For dansen har vært en rød tråd gjennom hele livet hennes.
Fra barndommen på Folkestad.
Til en lang karriere som danser og koreograf i inn- og utland.
«Jeg synes du skal søke danseutdannelse»
Solveig var ni år gammel da hun begynte å danse ved Ørsta Volda Ballettskule.
Hun er yngst av fire søsken, og hjemme ble det danset mye på stuegulvet.
En dag sa storesøsteren: Du må jo også danse!
Storesøsteren, som er elleve år eldre, tok Solveig med på sin første dansetime.
«Etter hvert ble ballettskolen det viktigste stedet i livet mitt»
Timevis med dans ble tilbakelagt hjemme, både i stua og ute i fjøset mellom melkekyrne.
Likevel var ikke planen å bli danser.
På videregående ville Solveig egentlig studere psykologi. Så kom læreren hennes med et forslag som skulle være avgjørende for livsretningen.
– Hun sa: «Jeg synes du skal søke danseutdannelse». Og hvis hun ikke hadde sagt det, tror jeg faktisk jeg hadde vært psykolog i dag. Jeg visste ikke at det fantes en profesjonell danseutdannelse en gang, sier Solveig og smiler.
Solveig begynte på Den Norske Balletthøyskole i Oslo som 19-åring og har ikke sett seg tilbake siden.
«Dansen er en veldig viktig overlevelseskraft i mitt liv»
I september 2019 begynte hun som doktorgradsstipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo, med prosjektet «Koreografi av eit arkiv av relasjonar: Singulariteter og det felles delte i dans».
Solveig disputerte i starten av februar i år.
Men selve doktorgradsperioden skulle by på større utfordringer enn det rent akademiske.
Kort tid etter ble hun syk med kreft
Dette endret Solveigs perspektiv på dansen.
– Dansen er en veldig viktig overlevelseskraft i mitt liv, sier hun.
Sykdommen førte til en funksjonsnedsettelse, og i lange perioder var hun avhengig av hjelp fra andre for å kunne arbeide. Hun mistet blant annet evnen til å skrive selv.
– I dansefeltet er det veldig mye fokus på styrke, fleksibilitet og utholdenhet. Det er et ganske funksjonsfetisjerende felt. Så det å plutselig ikke ha krefter, og ikke ha den funksjonen...
Hun tar en kort pause før hun fortsetter:
– Det tvang meg til å lære å være danser og koreograf fra et helt annet kroppslig ståsted.
Den kunstneriske gløden forsvant aldri for Solveig.
«I de skapende rommene er det ikke så viktig om det er jeg som danser eller om det er andre.
Det viktigste for meg er å være i det rommet»
Selv i perioder hvor behandlingen gjorde det umulig å jobbe, var behovet for å skape der.
– For meg er det veldig viktig å få fortsette å skape kunst, på en eller annen måte.
Erfaringene med å være syk førte også til et skifte i hvordan hun ser på kunst og kropp.
Hun har hentet inspirasjon fra funksjonsvarierte kunstnere, og fra møter som har åpnet nye perspektiver.
– Alle kropper har performative potensialer. Man kan skape fra veldig mange ulike kroppslige utgangspunkt. Det har endret hele verdisystemet mitt i hvordan jeg tenker om dans.
I dag er Solveig kreftfri, og skapergleden er fortsatt like stor.
Bare få uker etter disputasen, er hun i gang med nye prosjekter.
– Et ulogisk valg, kanskje?
Det spør Solveig ut i rommet.
Etter 20 år i hovedstaden vender Solveig hjem igjen til Ysteholen gård på Folkestad sammen med mann og to barn.
Både fordi tiden hadde kommet for et generasjonsskifte på det som nå er en bringebærgård, men også for å starte opp noe hun mener mangler i periferien.
– Dere kommer til å lukte fjøs når dere går herfra, sier Solveig og ler mens hun viser vei inn i fjøset.
Selv om det er mange år siden det sto kyr her, sitter lukten og historien fortsatt i veggene.
Hun viser oss engasjert rundt i det gamle melkefjøset på Folkestad.
Mellom betonggulv og bjelker fra 70-tallet, startet hun en gang sin egen dansekarriere, og her er hun nå i ferd med å forme noe nytt:
Et koreografisk senter.
Når vi spør hva et koreografisk senter er, svarer hun:
– Det er det mange som lurer på, og fortsetter,
– Planen er ikke å drive en tradisjonell danseskole, men et sted hvor kunstnere kan komme for å arbeide, utvikle prosjekter og møtes på tvers av uttrykk.
Koreografi, slik hun ser det, strekker seg langt utover selve dansen – mot musikk, teater og billedkunst.
Det er mye med fjøset som må endres før det kan tas i bruk som et kunstnerisk senter, men Solveig håper å komme i mål til 2028.
Selv om det enda er noen år til det kan bli virkelighet er tanken og retningen tydelig.
– Jeg er jo veldig opptatt av kunsten som en kraft for samhandling i samfunnet vårt. Jeg tror at kunst er et radikalt sted, der vi kan være sammen på en annen måte enn vi ellers er sammen.
Se Nærsynets TV-sak om møtet vårt med Solveig under.
Built with Shorthand