Fant ro i musikken

Tymur Baraban (17) kom til Norge etter å ha flyktet fra krigen i Ukraina. Med fiolinen som følgesvenn har han funnet trygghet, tilhørighet og en ny hverdag – fylt av konserter, komponering og musikalske drømmer.

– Jeg har spilt hele livet. Jeg ser ikke en fremtid uten musikk.

Tymur begynte å spille fiolin da han var tre år gammel. Foreldrene tok ham med til musikkskolen i hjembyen Zaporizjzja og selv om de trodde han skulle spille gitar, ble fiolinen valgt fordi han var for liten til de større instrumentene.

Han har absolutt gehør – evnen til å gjenkjenne og gjengi toner uten referanse – og trodde lenge det var normalt.

– Jeg trodde alle hadde det. Når noen spiller noe, kan jeg bare høre det og spille det selv.

Det var ikke før han kom til Norge at han fikk beskjeden om at hans egenskap var sjelden.

Krigen satte stopper for øvelse.

Før krigen mistet Tymur sin første fiolinlærer, som han hadde hatt siden han var tre år gammel. Etter det ble det vanskelig å finne en ny lærer, og da krigen brøt ut, stoppet øvingen helt.

– Jeg mistet to år med spilling. Men da jeg kom til Norge, begynte jeg igjen. Heldigvis husket fingrene mine alt.

Han kom til Norge via Polen, og bodde først på mottak i Rogaland med søster og mor. Det var vinter, minusgrader og langt til nærmeste butikk. Etter hvert kom de til Ørsta, hvor han fikk en ny start.

– Jeg hadde aldri vært i utlandet før. Plutselig var jeg i Norge, med fjell overalt.

Musikken ble en trygghet i en urolig tid.

– Da jeg kom hit, hadde jeg på headset hele tiden. Det hjalp meg med å slappe av.

Musikken er mer enn teknikk for Tymur – det er følelser, formidling og tilstedeværelse.

– Jeg er alltid nervøs før konserter. Men når jeg begynner å spille, blir jeg rolig. Jeg prøver å ikke tenke, bare spille. Jeg gir all min energi og alle mine følelser til musikken.

Et av favorittstykkene er «Schindlers liste».

– Den handler om andre verdenskrig, og jeg kan føle det når jeg spiller. Jeg prøver å gi det til lytterne.

ØVELSE I ØRSTA FRIKYRKJE. Foto: Ulrikke Ulriksen Lein

– Jeg vil vite alt om musikk. Jeg vil spille rock, jazz, klassisk – alt. Jeg vet ikke hvem jeg kommer til å bli, men jeg vil være en del av musikken.

Tymur har en travel hverdag.

Ved siden av å gå på videregående skole i Volda, er han med i tre orkestre, går på den ukrainske skolen, komponerer egen musikk, og tar fiolintimer ved Ørsta kulturskole.

Øyvind Robak er frilansmusiker og lærer med base på kulturskolen i Ørsta. Han spiller konserter og underviser unge musikere, blant annet Tymur.

– Tymur har ikke bare gehør, han har musikk i kroppen og noe han vil formidle. Mange kan spille fint, men det blir kjedelig hvis det bare er toner. Tymur har alltid noe på hjertet.

De spiller sammen i flere orkestre, og Øyvind beskriver samarbeidet som inspirerende.

– Han er ikke bare elev, han er medspiller. Vi møtes ofte i utøvende sammenheng, og det er kjekt å jobbe med noen som legger så mye i det.

Robak mener Tymur sin motivasjon og musikalitet henger tett sammen.

– Tymur tenker musikk selv når han ikke spiller. Det er en sirkel – han blir motivert fordi han får det til, og han får det til fordi han er motivert.

Tymur har familie og venner igjen i Ukraina, men han har ikke vært tilbake siden han kom til Norge. Det er for risikabelt – han kan ikke reise ut og inn fritt.

– Jeg vil gjerne besøke Ukraina igjen, men jeg vil helst bo her og etter hvert ha min egen norske familie

Han har ikke én bestemt plan for fremtiden – han vil bare leve med musikken.

– Jeg vil tilbringe resten av livet mitt med musikk. Jeg vil vite hvordan man lager den, produserer den, spiller den. Jeg vil bare være en del av den.