– Når det er for Gud, kan man gjøre alt
Foreldrene til Johanne var 24 og 25 år gamle da de fikk et kall om å omvende ett helt folkeslag til kristen tro. Januar 1973 dro de ut til Bangladesh med to år gamle Johanne og hennes lillesøster på tre måneder. Lite viste hun da, at store deler av barndommen skulle hun bo alene i et fremmed land.
Bangladesh
Faren til Johanne var misjonsprest og moren var lærer. De kom til Bangladesh rett etter krigen med India. Det var mye uroligheter i Bangladesh og familien hadde vakter med pil og bue. Der levde de uten strøm.
– Det første jeg husker av Bangladesh var mye fattigdom og mange foreldreløse barn. Misjonsstasjonen lå vest i Bangladesh, på grensa til India. Der bodde det ingen andre nordmenn og nesten ingen andre hvite, sier Johanne Larsgård Jåtun (54).
Majoriteten der var muslimer, men en del var santaler. Dette var en indisk urbefolkning som foreldrene til Johanne ønsket å kristne. Moren var veldig flink i håndarbeid så hun inviterte ofte santali-kvinner hjem til heklekurs. Faren var opptatt med jobb, så lillesøsteren og Johanne fikk tildelt en barnepike. Aya er ordet for barnepike, og det var det de kalte henne.
– Jeg ble kalt Birti som betyr stor jente.
I følge santalienes tro skulle man ikke bruke navnet sitt, men heller kallenavn slik at onde ånder ikke skulle misbruke det. Johanne og søsteren ble godt integrert i Aya sin familie. Hennes barn ble som deres søsken, og det første språket Johanne lærte var santali.
– Jeg har gode minner fra den tiden, jeg sprang rundt i trusa i varmen og plukket mango.
BANGLADESH: Det var normalt og spise curry på gulv. Foto: privat
BANGLADESH: Det var normalt og spise curry på gulv. Foto: privat
Foto: privat
Foto: privat
VENNER: Johanne og sønnen til Aya Foto: privat
VENNER: Johanne og sønnen til Aya Foto: privat
Elever ble slått og pisket
Misjonen flyttet ofte på familien. På et av de mange stedene de bodde på, var det en lokal skole for santalbarn. Der var det vanlig å starte på skolen når man var fem år. Ifølge Johanne ble elevene slått og pisket hvis de ikke kunne lese. Sønnen til Aya var en av dem som ble straffet. Siden skolen lå på misjonsstasjonen behandlet de Johanne fint, selv om hun heller ikke kunne lese.
– Jeg gråt masse fordi det var så urettferdig.
Jeg lærte nesten ingenting i løpet av de to årene jeg gikk der. Det eneste jeg lærte var å skrive navnet mitt, santali og majoritetsspråket bengali. Det var ikke naturlig for meg å snakke norsk. Mamma og pappa snakket norsk til meg, og jeg svarte dem på santali.
Internatetskolen
Johanne var syv år gamle da foreldrene sendte henne bort til den norske internatskolen i Katmandu i Nepal. Hun ble boende der til hun ble 14 år gammel. Der skulle hun lære å bli norsk. Hun fikk bare møte søsknene og foreldrene sine to ganger i året, fordi familien var langt borte i et annet land. Det tok 12 timer i bil og to timer med fly og reise til dem. Plutselig var hun helt alene, i et nytt land med et fremmed språk.
Alt var nytt
– Denne tiden er veldig vanskelig for meg å snakke om. Jeg husker nesten ingenting, men det jeg husker var at læreren min hadde lange negler.
Johanne klarer ikke å holde tårene tilbake når hun forteller om livet på internatskolen.
– Vi måtte skrive brev en gang i uka til foreldrene våre. Jeg kunne ikke skrive så jeg dikterte, men jeg fikk ikke lov til å si hva jeg ville fordi det var sensur. Det endte med at lærerne skrev brevene for oss.
I brevene prøvde hun å si at hun savnet sine søsken, spesielt lillebroren som hun hadde sett veldig lite av. Johanne forsøkte også å fortelle at hun ikke hadde det bra.
– Målet til skolen var å prøve å få barna til å forstå at foreldrene våre hadde et viktig kall. De samarbeidet med foreldrene, og ønsket å holde oss barna på internatet, forteller Johanne.
Johanne bodde kun fem år av sin oppvekst sammen med lillebrødrene sine.
Måtte klare oss selv
På skolen i Nepal var det rundt 30-40 elever med en husmor som skulle passe på alle sammen. Det ble lagt opp et system hvor de fikk tildelt en "lillesøster" eller en "lillebror" de måtte passe på.
– Vi fikk ikke noe nært forhold til de voksne, og vi måtte klare oss selv. Når vi var syke, var det medelevene som tok vare på oss. Vi måtte passe på hverandre på godt og vondt, og skulle bare tie og tåle. Det var ikke rom for å vise følelser for det ble sett på som svakhet, men vi var redde alle sammen.
Videre forteller Johanne at de bodde i nærheten av en offersplass. Der hadde de masse festivaler, med mye blod og ofringer. Om natten hørte Johanne også ofte hyl, skrik og rop. Nepalerne pleide nemlig å rope ute om kvelden, for å jage vekk onde ånder. I Nepal var det også ofte jordskjelv, og det ble sprekk i taket på rommet hun bodde i.
– Jeg følte meg ikke trygg. Jeg bodde på rom med en eldre jente som gråt veldig mye, selv husker jeg ingenting. Men jeg har blitt fortalt i ettertid at jeg var svært lei meg.
Ble ikke sett
Det var kokker på internatet som lagde mat til barna. Skolen skulle spare penger, så de fikk veldig dårlig kost. Under middagene ble de passet på av husmoren og var under et strengt regime der de fikk straff, hvis de ikke spiste opp. Johanna forteller om en hendelse der noen gutter kastet opp, fordi maten var så forferdelig. Guttene ble tvunget til å spise det de hadde kastet opp.
– Jeg ble så redd, så jeg forsynte meg lite slik at jeg skulle greie å spise opp maten. Jeg begynte å utvikle anoreksi, og likte følelsen av sult og den lille oppmerksomheten jeg fikk. Jeg trodde at jeg endelig skulle bli sett, men det skjedde ikke. Ingen spurte om hvordan jeg hadde det, i stedet fikk jeg bare kjeft og de prøvde å tvinge i meg maten.
– Jeg ble en stille og inneslutta jente.
Etter hvert begynte Johanne å hate de voksne, for hun følte seg ikke sett. Hun fikk ikke mulighet til å snakke med noen om hvordan hun hadde det, for det var ikke rom for å vise følelser.
– Hvorfor putta foreldrene mine meg her i Nepal? Jeg skjønte ikke hvorfor norske barn fikk bo med sine foreldre, når ikke vi kunne gjøre det.
Ferien
De få gangene Johanne fikk ferie, gledet hun seg til å reise tilbake til sitt første hjem i Bangladesh, men misjonen hadde flyttet familien til et nytt sted.
– Aya og alle vennene mine var ikke der. For hver gang jeg kom hjem, var det til en ny plass hvor alt var fremmed.
Foreldrene forventet at barna skulle tilpasse seg, men det var veldig ustabilt og slitsomt for Johanne. Hun følte seg veldig usikker og ikke trygg.
– Jeg hadde ikke kontroll på situasjonen og det var veldig sårt. Foreldrene mine hadde ikke fri når jeg kom hjem i ferien. Hvis jeg skulle være med dem, måtte jeg bli med ut til forskjellige kirker.
Alt de brydde seg om var å omvende hedninger. Det kom til et punkt hvor jeg ikke følte meg viktig nok eller elsket nok av foreldrene mine, forteller hun.
Reisen tilbake Norge
En juleferie måtte familien plutselig reise tilbake til Norge. Det oppstod et opprør i Bangladesh, og det var ikke trygt for foreldrene å bo der lenger. Bengalerne var ute etter misjonærene og ønsket å drepe faren til Johanne.
– Vi måtte bare hoppe på en buss og rakk ikke å pakke med noen ting.
Johanne kom til Norge da hun var 14 år. Det var veldig annerledes for henne å begynne på norsk skole. Det var en helt annen kultur, men hun gledet seg til endelig å bo sammen med foreldre og søsken.
Glansbilde
– Foreldrene mine var så strenge med oss, og jeg var ikke vant med at de skulle passe på meg. Far reiste mye rundt og snakket om hvor fantastisk det var i Bangladesh. Folk visste godt hvem familien min var, og de trodde at vi hadde vært på et fantastisk eventyr.
Faren til Johanne tvang henne med seg på bedehus og ville vise henne frem. Hun måtte stå foran alle og snakke santali. Johanne forteller at det føltes ut som at hun var på utstilling.
– De fikk bare se et glansbilde og ikke hele sannheten. De fikk ikke vite at vi barna ble sendt bort, bodde alene og at misjonen splittet familien.
Familien hadde veldig dårlig råd da de kom tilbake til Norge, men det var viktig for Johanne å være lik de andre barna. Hun ville ikke skille seg ut, og ønsket ikke å ha på klær som viste hvor hun kom fra. Hun følte seg ikke norsk, hun følte at hun var fra Asia. Det var flaut for Johanne å skulle si at hun vokste opp uten tv og telefon.
– Det at mine foreldre var så kristne var litt skamfullt. Jeg bestemte meg for å sette en strek, og glemme hele oppveksten min.
I 1992 reiste foreldrene til Johanne tilbake igjen til Bangladesh, med hennes to yngre brødre. Johanne bestemte seg for å bli igjen i Norge, og flyttet til Volda.
– Jeg var da blitt 18 år gammel og hadde flyttet hjemmefra fordi jeg hadde fått nok. Det var veldig vanskelig for meg å være ny student i Volda, og plutselig helt alene igjen. Uten et hus å komme hjem til, for foreldrene mine hadde leid det ut og reist.
Livet i dag
Først ønsket ikke Johanne å fortelle barna sine om barndommen, for hun ville ikke at de skulle bli lei seg. Det var ikke før for fem år siden at Johanne greide å åpne seg opp om sin fortid. Da hun leste boken «O bli hos meg», kjent hun seg igjen i historiene om misjonærbarn og var lei av at hennes sannhet ikke kom ut.
I dag bor Johanne og mannen hennes på Emblem utenfor Ålesund. De fire barna deres er voksne og har flyttet hjemmefra. Johanne har et anstrengt forhold til kristendommen, og ønsket ikke at hennes barn skulle inn i noe bedehus. Hennes medisin har vært å jobbe masse, fordi hun ønsket å aldri leve mer i fattigdom.
– Jeg har det veldig bra den dag i dag. Jeg har en tålmodig mann og fantastiske barn.
Det å ha blitt forlatt har påvirket hennes rolle som kone og mor. Barna har vokst opp med en mor, som ikke var typisk norsk og A4.
– Det var ikke før min egen datter skulle starte i første klasse, at jeg skjønte hvor sykt det var at mine foreldre skulle sende meg bort da jeg var så liten. Jeg kunne aldri ha sendt bort mine barn.
Ifølge Johanne mener foreldrene hennes at det de gjorde ikke var galt, og de angrer heller ikke.
– Dette har ført til at det er litt vanskelig for meg å holde kontakt med dem i dag. Jeg har spurt mine foreldre om hvordan de greide å sende meg bort. De har fortalt meg at det var Guds kall. De var blindet av religion og mente at når det er for gud, kan man gjøre alt.
– Dere har ikke foreldre i Nepal, men Gud passer på dere, sa de. Dette skulle være vår trøst.
Foreldrene til Johanne har fått mulighet til å kommentere det datteren forteller om barndommen sin, og dette er det de sier:
– Vi er veldig lei oss, men vi vil ikke protestere eller kommentere. Vi ønsker ikke å snakke med henne gjennom media, men heller personlig.
Built with Shorthand