Fra øst til vest
I en naken kjellerleilighet i Volda sitter Julia Andriychuk og Jelena Terzic. De er lagvenniner og samboere, noe de har vært i litt over en måned.
Da Jelena kom til Volda Handball før sesongen flyttet hun inn hos Julia. For de to jentene er det å bo sammen ingen problem. Etter et langt liv i håndballen, har de opplevd mye og måttet tilpasse seg mang en situasjon.
For Julia Andriychuk begynte håndballkarrieren i hjembyen Kyiv. Den energiske jenta ble introdusert for sporten i ung alder, og som syvåring begynte hun å spille på skolelaget.
Fram til ungdomsskolealder byttet hun skole flere ganger. Håndballen sto i fokus, og derfor valgte hun å begynne på idrettsinternat da hun var 13 år.
For Julia var det aldri noe problem å kombinere håndballtreninger med venner og familie. Det høye energinivået sier hun er grunnen til at kabalen gikk opp.
Ingen har hjulpet meg.
Familien har alltid støttet Julia i valgene hennes. Da hun sa hun ville satse på håndball var det ingen som sto i veien. Valgene hennes har hun alltid stått for, og har alltid vært bestemt på hva hun vil.
Først var det sangstjerne hun ville bli. Som så mange andre barn var den store drømmen å stå på konsertscener verden over. Men som de fleste andre barn fant Julia ut at sangstemmen ikke holdt til en artistkarriere.
Men verden rundt skulle hun reise
Hvis du vil dra, så drar du
Julia er eldst i en søskenflokk på fire. En bror, en søster og halvbror. Foreldrene hennes skilte seg da hun var liten.
Søsknene så hva Julia gjorde på håndballbanen, og prøvde å følge i hennes fotspor. Uten samme hell.
Etter tre år på idrettsinternatet kom telefonen hun hadde drømt om. En ukrainsk toppklubb ville signere den 16-år gamle jenta, og endelig kunne hun leve ut sin store drøm.
Det betydde at hun måtte flytte hjemmefra, og etterlate venner og familie til fordel for håndballkarrieren.
Foto: Privat
Vi beveger oss til den vesle byen Gornji Milanovac, en drøy times biltur sør for Serbias hovedstad Beograd. Det var her håndballinteressen til Jelena Terzic begynte å spire.
Sammen med mamma, pappa og en fire år eldre bror hadde Jelena en trygg oppvekst. Håndball sto alltid først i køen, men hun passet på å få tid til venner og andre interesser.
Jelena sier det var hennes valg å satse på håndballen. Familien stilte seg aldri i veien for målene og ambisjonene hun satt for seg selv.
Alternativene til håndball var det få av, så for Jelena var det håndball eller ingenting.
Veien til toppen av Serbisk håndball gikk fort. Som 17-åring begynte hun å spille på øverste nivå i hjemlandet.
Mamma gråt hver gang jeg byttet klubb
For Jelena var det ikke enkelt å skulle bli voksen som 17-åring. Det var det heller ikke for mamma. Hun syntes det var tungt å se datteren forlate hjemmet , og det ble et tårevått farvel med Jelena.
Starten på håndballdrømmen så mer ut som et mareritt for det unge talentet. Lite spilletid gjorde at det etter hvert ble mange klubbytter.
Selvtillitten fikk seg en skikkelig knekk, men da var godt å ha familien i ryggen.
Familien min har alltid vært der for meg
Erfaringen fra mislykkede klubbopphold gjorde at Jelena vokste både som person og håndballspiller. Fra å vurdere og legge håndballkarrieren på hylla, ble troa på seg selv større en noen gang.
Jeg fikk ikke betalt, men jeg fikk spille med bestevenninnen min
For Julia har håndballkarrieren ført henne videre til Tyrkia. Der spiller barndomsvenninnen Victoria Vasuk for den nyoppstartede klubben Polatli Belediyespor.
De har ikke sett hverandre på mange år, og da muligheten dukket opp klarte hun ikke Julia å si nei.
– Jeg fikk spille på øverste nivå i Tyrkia med bestevenninnen min, og en annen ukrainsk spiller. Det var en fantastisk tilværelse, sier hun.
Selv om alt klaffet for Julia utenfor banen, var ikke alt som det skulle være. Klubben sleit økonomisk, og klarte ikke å betale ut lønn til spillerne. Julia var en av spillerne som ikke fikk betalt på flere måneder.
– De sa de skulle fikse det, men så ble det aldri bedre. Så jeg måtte forlate klubben.
Å ta farvel med barndomsvenninnen var tungt for Julia. Hun trivdes utrolig bra utenfor håndballbanen, men uten penger ble det vanskelig for henne å kunne bli værende i Tyrkia.
Kjærligheten blomster
Året før hadde Julia spilt for en klubb i Belarus. Da møtte hun sin nåværende kjæreste. Hun spilte for HC Gomel helt sør i landet, under en times kjøring fra grensen til Ukraina.
Hun begynner å smile når hun snakker om kjæresten sin, men vil helst ikke fortelle så mye om han. De møttes i Belarus, og er begge toppidrettsutøvere.
– Vi har ikke sett hverandre på en stund, sier hun.
– Håndballen i Norge er veldig bra. Det går så fort, og det er mange gode spillere her, sier Julia.
Tilbake i Tyrkia får Julia plutselig en telefon fra manageren sin. Han lurte på om hun kunne tenke seg å spille håndball i Norge. Det vakte umiddelbart interesse hos den høyreiste bakspilleren. Klubben det dreide seg om var Volda Handball.
– Jeg snakket med klubben. Vi hadde noen videomøter for å høre om ambisjonene til klubben og om forholdene der, sier hun.
Julia var ikke vond å be da muligheten for enda et håndballeventyr åpnet seg. En mulighet hun grep med begge hender.
Hennes første sesong ble en utrolig suksess både for henne personlig, og for Volda Handball. Klubben rykket opp til øverste nivå for aller først gang, og Julia ble toppscorer med 116 mål på 20 kamper.
Foto: Privat og Mads Thygesen
BARNDOMMEN: Julia med familiehunden. Foto: Privat
BARNDOMMEN: Julia med familiehunden. Foto: Privat
NOE ELDRE: Fra barndommen i Kyiv spiller Julia nå håndball i Volda. Foto: Mads Thygesen.
NOE ELDRE: Fra barndommen i Kyiv spiller Julia nå håndball i Volda. Foto: Mads Thygesen.
GULLHATT: Fjorårssesongen endte med gull for Volda og Julia. Foto: Mads Thygesen
GULLHATT: Fjorårssesongen endte med gull for Volda og Julia. Foto: Mads Thygesen
På vandring.......igjen
I første del av karrieren var Jelena innom mange klubber i Serbia. I klubben Jagodina ble det storspil, og sesongen endte med seriegull. En spennende sesongen endte i sers dramatisk sesongavslutning.
Jagodina spilte seriefinale, en finale som gikk til straffekast.
Det blir ingen ny kamp, vi vinner i dag
– Det var en utrolig kamp. Det var uavgjort både til fulltid, og etter ekstraomganger. Så vant vi på straffekast, og jeg gråt av glede, sier Jelena.
Tross seriegull ble det nok et klubbytte etter sesongen. Turen gikk da videre til RK Zajecar 1949. Samarbeidet ble derimot avsluttet av utenom sportslige grunner.
– Jeg opplevde å ikke få betalt lønn i klubben RK Zajecar 1949, men heldigvis fikk jeg hjelp av håndballforbundet i Serbia. Etter mye mas fikk jeg omsider pengene. Det gjorde at jeg ville gjøre noe annet, sier hun.
Hennes serbiske håndballreise var ikke over helt enda. Da Zajecar ikke kunne betale lønnen hennes, sto ZRK Naisa Nis klare med åpne armer.
Jelena har fylt 25 år, og vil prøve seg utenfor hjemlandets grenser. Spill i den rumenske toppklubben Corona Brasov håpet hun skulle være et friskt pust.
Jelenas rumenske saga ble riktignok kort. Ett år i klubben, som ligger i hjertet av regionen Transilvania, var energitappende for den unge klubbnomaden.
Valget om å reise tilbake til Serbia var derfor ikke vanskelig. ZRK Naisa Nis ville gi 25-åringen en ny sjanse.
De var livredderne mine
Dessverre ble det ikke et livslangt forhold mellom Jelena og ZRK Naisa Nis. Etter sesongen fikk hun ikke fornyet kontrakten i klubben. Selv om det var tungt å skille lag med klubben, omtaler om hun Nis som favorittklubben hennes.
– Det var et skikkelig nederlag å ikke få fornyet kontrakten. Jeg var usikker på om jeg ville fortsette med håndball, sier Jelena.
Telefonen
– Manageren min ringte å spurte om jeg ville spille for en klubb i en liten by i Norge.
Norsk håndball har alltid stått høyt i kurs hos Jelena, og hun takket ja til prøvespill hos Volda Handball. Prøvespillet endte med kontrakt, og 27-åringen var klar for en historisk sesong med klubben.
Foto: Mads Thygesen
Samboere
Nå har Julias og Jelenas håndballeventyr ført dem sammen. De deler mange like opplevelser fra håndballkarriene ute i Europa. Nå spiller de på samme lag, deler garderobe og ikke minst bolig. De ser hverandre hele døgnet.
Første inntrykket med Norge var totalt annerledes enn det de var forberedt på. Spesielt hvordan de snakker treneren, og hvordan treneren "snakker" til dem.
–"I starten kalte jeg Halldor "coach". Vi er vant til det fra andre klubber, men han sa kall meg heller "Halli", sier Jelena.
De forteller at det ikke er vanlig med samtaler mellom spiller og trenere i mange andre land enn Norge. Begge har opplevd å bli skreket til av treneren hvis det ble gjort feil.
Treneren ble forbanna da hun sa hun var gravid
– Jeg opplevde at treneren jeg hadde da jeg spilte i Russland ble forbanna da hun ene spilleren sa hun var gravid. Det er et veldig gammelt system i Russland og Ukraina, vi håndballspillere får blant ikke bestemme om vi vil blir gravide. Mange ender uten klubb siden de ikke kan spille på mange måneder, sier Julia
De påpeker at Norge har kommet langt i likestillings og kjønnskampen, og håper både Ukraina og Serbia følger etter.
Hverdagen
Begge er fokuserte på å holde Volda på øverste nivå av norsk håndball. De tilbringer mange timer i håndballhallen og i styrkerommet. For dem er håndball jobb, og jobben skal utføres profesjonelt helt ut i fingertuppene.
Men som alle andre mennesker har de også fritid og andre interesser. For det meste av tiden tilbringes fritiden i kjellerleiligheten deres. De har ikke bil, så mulighetene for å bevege seg utenfor Volda er begrenset.
– Vi liker å gå fjellturer eller kunne dra til Ålesund, så vi henger oss på lagvenninner som har bil innimellom, sier Jelena.
Hver kamp er historisk
Både Julia og Jelena har kontrakt ut sesongen. Jentene har fokuset rettet mot å vinne kamper, og hjelpe Volda til å beholde plassen i serien. Hver kamp de spiller for klubben er historisk.
Begge har utdanning fra tidligere, men ingen av dem har ikke planer om å legge håndballsko og klisteret på hylla helt enda. De tar hver dag som den kommer.
Og fortsetter håndballeventyret i Volda eller et annet land sier de at framtida får vise.
Foto: Mads Thygesen
Built with Shorthand