I Olines Fotspor

Av Kaja Brusdal og Magnus Numme

Foto: Kaja Brusdal/Video: Magnus Numme

På en topp i Geiranger står jeg med Lars Petter Knivsflå. Han forteller en spennende historie om min tippoldemor, med et lite glimt i øyet.

Oline var Lars Petters tante, og han viser hvor ho bodde de første tretten årene i sitt liv - tidlig på 1900-tallet.

Oline var ett av åtte søsken, og nummer to i rekka.

– En vanlig dag på gården var at jentene måtte tidlig opp og jobbe på sætra, mens karene slo gress.

Knivsflå fjellgard ligger på nordsiden midt i Geirangerfjorden. Gården ligger på en skarp bergflå 250 meter over havet på høyre side av de syv søstre. Det er bratt og det er vanskelig å komme seg opp på gården. Da gården var i bruk var det seterdrift, jakt og fiske som var hovednæringen til de som bodde der.

Ingvald Knivsflå er nevøen til Lars Petter, og er den som i dag vedlikeholder gården.

Han restaurerer bygninger, slår gress og rydder bort steiner og andre hindringer på stien opp til gården.

Veien opp til Knivsflå er ikke bare enkel å gå.

– De måtte lage ny sti opp etter at det gikk et steinskred på 60-tallet, forklarer Lars Petter.

Han legger til at stien er bratt og farlig. På veien sier han flere ganger at vi må trå varsomt oppover.

Min tippoldemor er oppkalt etter tanta si, Oline. Ho hadde tatt på seg finstasen og skulle krysse en elv for å komme seg til Knivsflå. Men da gikk det galt.

Her ble Oline funnet.

– Elva renner smalt på noen glatter steiner. Ho forsøkte og hoppe over elva, men falt ut i og ble dratt nedover fossefallet Dei sju søstre, forteller Lars Petter.

Men det er ikke bare denne historien fra gården Lars Petter legger vekt på.

Den eldste i søskenflokken, Ole, ble kalt Storekniven.

– Faren deres døde da barna var små. Det var derfor naturlig at han tok mer ansvar på gården.

Ole "Storekniven" la seg for en middagshvil her.

– Han har drømt, eller reist seg opp og falt utfor. Ole rullet ned skråningen, men det gikk heldigvis bra, sier Lars Petter.

Jeg har hørt navnet hennes så lenge jeg kan huske. For meg har ho alltid vært et bilde på veggen. Et bilde på veggen som jeg alltid hørte historier om.

For farmor var ho noe helt annet. Det var besta, og besta var hennes trygghet gjennom oppveksten.

– Jeg brukte å rådføre meg med henne når det var noe viktig valg jeg skulle gjøre, forteller farmor Helga Larsen.

– Hvis jeg fikk hennes velsignelse da var jeg liksom trygg.

Farmor beskriver Oline som en klok dame som betydde svært mye for henne.

– Jeg drømmer så veldig om å bety så mye for deg som ho gjorde for meg, legger ho til.

Tenk at jeg fikk gå i samme fotspor som Oline. Jeg føler meg nærmere. Nærmere livet på gården og nærmere tippoldemora mi.