- Krig er forakt for liv

Med disse ordene trekker Randi oss inn i okkupasjonens mørke. Alle husene hadde svarte blendingsgardiner, slik at det ikke ble sluppet inn noe lys. Det var heller ikke noe utelys.    

– Man måtte føle seg fram der man gikk, forteller hun med alvor i blikket.

Ungdommene fant ut hvor de kunne dra for å danse. De gikk opp i høyden, i nærheten av skogen. Her kunne de enkelt gjemme seg, dersom det var fare for å bli oppdaget.

– Det var ofte vi var ute og danset. Vi så aldri en tysker eller noe sånn. Men, det var litt uhyggelig om man gikk alene en kveld, og hørte hælene tyskerne gikk i gatene med, sier hun. 

Siden hun syns det var ubehagelig, fikk hun ofte to søstre hun var venn med til å følge henne hjem etter mørkets frembrudd.

– ⁠De var jo to, så da var det ikke like ekkelt for dem som for meg, mimrer Randi. 

Videre forteller hun at de var heldige i Volda ettersom de visste hvem som var nazister. 

– Vi passet oss for å ikke si ett eneste ord som ikke skulle høres da vi så dem. 

Det var enkelte de var trygge på, men de var alltid forsiktige med hvem de snakket med når det gjaldt krigen.

Under okkupasjonen var det forbudt å eie en radio. Likevel var det noen som holdt radioen skjult for nazistene, og lyttet på «London». London var kallenavnet på radiokanalen til regjeringen som var i eksil i London. 

— De voksne hvisket alltid da de gjenfortalte hva de hadde hørt fra «London», hvisker Randi og smiler lurt.

Arne Magerøy (90) var fem år da krigen brøt ut i Norge. Han var det fjerde og yngste barnet i søskenflokken. Familien hans ble sterkt preget av krigen.

På arrestasjonsdagen kom tyskerne for å arrestere Arnes far, Nils Magerøy.

Nils var lærer og tok del i lærernes motstandsbevegelse i Volda. De jobbet med å forhindre innføringen av nazistiske lærebøker i skolen.

Razziaen hadde foregått hele dagen. Familien Magerøy spiste kveldsmat da de hørte det banket på døren. To tyskere og én nordmann kom opp loftstrappen med tunge steg. Arnes mor åpnet.

Student i fangeleir

Arne forteller oss om en hverdag hjemme i Volda preget av lite mat og sultfølelse. Han skjærer en grimase mens han forteller oss om et klissete brød de måtte spise, ettersom vanlig brød ikke var mulig å lage.

Det var også stor mangel på sko, spesielt for barn. Arne ler mens han forteller om faren til en venn som kuttet av tuppen på skiskoene så han kunne fortsette å hoppe på ski.

—Gjett om det var kaldt, utbryter Arne lattermildt.

Etter store studentopprør i Oslo beordret den tyske rikskommisæren Josef Terboven fengsling av de norske studenter. I 1943 ble Universitet i Oslo stengt av nazistene og 1250 studenter ble arrestert.

Storebrødrene til Arne, Hallvard og Kristoffer, var blant studentene som ble arrestert. Mens Hallvard klarte å komme seg unna, ble Kristoffer sendt til konsentrasjonsleiren Buchenwald i Tyskland. 

—Hitler selv var rasende over det som skjedde i Oslo, men han måtte glatte over feilgrepet til Terboven, og dermed fikk studentene levelige vilkår og hadde ikke arbeidsplikt, forklarer Arne med stor innlevelse.

I leiren skulle studentene lære seg nazistisk terminologi og holdninger, og måtte derfor høre på nazistiske foredrag. Dette skulle omvende studentene, men var mislykket.