Inspirerende kar, inspirert av far
Trekkspilleren fra Ørsta
Ernst vokser opp med en pappa som spiller trekkspill. Nå spiller han selv i et av Norges største countryband.
Foto: Vassendgutanes arkivbilder
Foto: Vassendgutanes arkivbilder
Ernst Brune parkerer utafor Røde Kors-bygget i Ørsta. Her har bandet leid øvingslokalet i 3. etasje de siste åra. Brune forteller at de har hatt litt forskjellige lokaler, men at det omsider ble dette bygget som ble det faste.
Han går inn i bygget og tusler videre opp trappene til tredje etasje.
Rommet i enden av gangen sitter på mange gode minner fra tiden sammen i band. Her har de øvd, ledd, prata og gjort det til sitt tredje hjem.
Den aller første band-logoen.
Den aller første band-logoen.
Ernst setter seg godt til rette i den ene skinnstolen. Han skal straks fortelle om en 30 år lang reise med kameratene sine i Vassendgutane.
En ung Ernst Brune på besøk hos besteforeldrene i 1986. Foto: Privat
En ung Ernst Brune på besøk hos besteforeldrene i 1986. Foto: Privat
Ernst Olaf Brune vokser opp i Åmdalen, Ørsta. I oppveksten til Ernst spiller pappaen trekkspill. Det inspirerer han til å begynne med det samme når han er rundt åtte år.
Han får raskt eget trekkspill og blir etter hvert med i band.
Vassendgutane er bandet han ble værende i, men før det var det Latsabbane som var gjengen.
Ernst flirer litt når han forteller om at før det offisielle byttet over til Vassendgutane, hendte det at han spilte for begge bandene på samme konsert.
Selve spillingen ble morsomst da han fant ut han kunne spille etter gehør.
Ernst forteller at da han begynte å spille i trekkspillklubb var det bare spilling etter noter. Når man spiller trekkspill etter noter er det hovedsaklig tredje- og fjerdestemmer. Ernst Brune innrømmer at han synes det var og er kjedelig.
- Det er ikke noe melodi, det er bare lyd.
Videre fortsetter han med at det ble mye artigere da han innså at han kunne spille hva som helst etter gehør, og smiler når han forteller at han kan spille hva som helst på trekkspill.
Det minste trekkspillet Ernst eier prøver han fortsatt å lære seg å spille på. Foto: Mina Våden
Det minste trekkspillet Ernst eier prøver han fortsatt å lære seg å spille på. Foto: Mina Våden
Han har aldri solgt noen av trekkspillene sine, så han har nesten alle fortsatt. Alle bortsett fra ett.
-Det har onkelen min fått. Han fikk det for noen år sida.
Latsabbane, 1995. Foto: Privat
Latsabbane, 1995. Foto: Privat
''Øvingene våre var ikke seriøse i det hele tatt. Vi spilte bare Willie Nelson-låter og Hellbillies- coverlåter. Det var en nokså avslappende tilværelse''.
Det er sånn Ernst husker den første tida sammen med bandet. Enkelte dager ble det ikke engang øving. Det var det sosiale de kom for.
En av de første øvingene på ungdomhuset. Foto: Vassendgutanes arkivbilder
En av de første øvingene på ungdomhuset. Foto: Vassendgutanes arkivbilder
Brune mimrer tilbake. Han ler litt når han forteller om starten:
- Det var nesten sånn klubbaktig. Vi spilte og spiste pølser.
Da de startet på midten av 90-tallet holdt de på i ungdomsklubber, Dublin Pub i Ørsta og små plasser rundt på Søre-Sunnmøre.
Fra venstre: Rune Brautaset, Sindre Aam, Arthur Bjørdal og Ernst Brune. Foto: Vassendgutanes arkivbilder
Fra venstre: Rune Brautaset, Sindre Aam, Arthur Bjørdal og Ernst Brune. Foto: Vassendgutanes arkivbilder
Brune bekrefter at det har vært noen utskiftninger underveis i karrieren til guttene.
De er i dag sju stykker, men Ernst Brune, Rune Brautaset , Sindre Aam og Arthur Bjørdal er de eneste som har vært med i bandet fra dag en. Samtidig påpeker han at de alle kjenner hverandre godt nå.
Vassendgutanes andre hjem. Foto: Vassendgutanes arkivbilder
Vassendgutanes andre hjem. Foto: Vassendgutanes arkivbilder
''Når du skal kjøre i buss sammen i kanskje 30 timer i løpet av en helg, så er det greit å være med noen man kjenner godt. Nå går det ann å være uenige uten at det varer lenge. Det er alltids noe man ikke er helt enige om, men vi blir enige''.
De har hatt en 30 år lang reise sammen. En reise som har gått fra de små stedene i nærområdet, til utsolgte konserter på deres navn.
Det skjedde et skifte og det merket de for første gang på hovedscena på Seljordfestivalen:
-Det var 12.000 mennesker på Seljord. De måtte stoppe konserten for det var så press på fremste rad. Det var folk som svimte av.
Fullt hus på Lesja i år. Foto: Vassendgutanes arkivbilder
Fullt hus på Lesja i år. Foto: Vassendgutanes arkivbilder
Han fortsetter:
- Du skjønner det jo på en måte ikke heller. Du tenker jo ikke sånt selv. At ''åh vi er svære og store''.
Vassendgutane startet for fullt høsten 1996. I år feirer de 30-årsjubileum med utsolgte konserter rundt om i hele landet.
Med over 200.000 månedlige lyttere og kjente slagere som ''Granada'' og ''Ungkar Med Dobbelseng'', blir gutta stadig booket til både små og store scener. De lever altså et travelt liv med opp mot 70 konsertdager i året.
Nøkkelen til et travelt liv er blant annet ei god støttespiller. For Ernst Brune er det kona som har vært den personen.
De giftet seg tidlig på 2000-tallet og hun blir av Ernst selv kalt årsaken til at han klarer å sjonglere familieliv og musikklivet.
Hun traff Ernst da det bare var småjobber i nærområdet. Etter hvert ble det mer reising. Hun var med da reisingen ikke var langt unna hjemmet, men på lenger turer er det telefonsamtaler som holder de sammen.
- Livet med musikk hadde nok ikke gått hvis ikke. Jeg hadde i hvert fall ikke kunnet spille så mye. Hun har absolutt en fortjeneste i at det har blitt sånn.
Foto: Skjermdump Instagram
Foto: Skjermdump Instagram
Han vil gjerne at unge skal være inspirerte til å drømme, og han har ett tips:
Det er viktig å drømme, men det må også være litt realitet inni bildet når du setter deg mål. Ingen av oss fire hadde noen tanker om at det skulle bli sånn det ble. Vi skulle jo bare kose oss og spille litt i lag (...). Vi har vært heldige (...). Vi har gjort det vi liker.


