Jakta på den julianske borg
Det var mens jeg gjorde research til en sak om noe helt annet at jeg ble tipset om den julianske borg, en steinformasjon på Grøthornet på Vartdal. Selve navnet vakte med en gang interesse hos meg. Ei borg? Oppe på et fjell? Det hørtes litt for fantastisk ut til å være sant.
Jeg la med en gang om planene mine og begynte å lese meg opp på den julianske borg.
Det skulle vise seg å bli en krevende oppgave.
Den julianske borg er en såkalt trojaborg, en steinlabyrint som man finner over hele Norden. Det er ikke så mye som er kjent om disse formasjonene, men i følge Store norske leksikon hadde de sannsynligvis en religiøs funksjon.
Kan ritualer eller ofringer ha skjedd her?
Nysgjerrigheten min var ikke slukket.
Jeg måtte vite mer, så jeg ringte til arkeolog Frans-Arne Stylegar.
Han hadde ikke sett borgen før, men syntes det var interessant at den var høyt oppe i fjellet. Han sendte meg artiklene til Christer Westerdahl , "Labyrinter, än en gång..." og "Labyrinternas gåta – ett tolkningsförsök", samt boka til John Kraft, "Trojas murar – labyrintar under 3000 år".
Kunne dette være nøkkelen til mysteriet om den julianske borg?
Jeg satte meg til å lese.
I Westerdahls første artikkel kunne jeg lese at det finnes drøyt 650 slike labyrinter i Norden. 300 av disse er i Sverige. Eksakt hvor mange som finnes i Norge, har jeg ikke funnet noe tall på. På et kart i Krafts bok klarte jeg å telle cirka 20, men noen ligger så tett opp til svenskegrensa at det er vanskelig å si nøyaktig. Navnet trojaborg kommer fra byen Troja, og er sannsynligvis relatert til de labyrintaktige veggene byen angivelig skal ha hatt.
Av det Westerdahl skriver, var det høyden labyrintene ligger på som fascinerte meg mest. Han skriver at de alle fleste ligger lavere enn fem meter over havet, og at bare cirka femten av de svenske labyrintene ligger høyere enn 15 meter over havet.
Det minte meg på det Frans-Arne hadde sagt om at det var interessant at den julianske borg ligger oppe på fjellet. Dessverre fant jeg aldri noe svar på hvorfor den gjør det.
Jeg fant uansett ut at jeg måtte bestige Grøthornet for å se den julianske borg med egne øyne. Kanskje kunne det gjøre meg litt klokere på den.
Fra bunns til topps
Jeg fikk med meg min gode kollega og venn Sunniva Bondevik som fotograf. Vi heiv oss i bilen og satte kursen mot borga.
For å nå den julianske borg, starter man ved en gård på Myklebust i Vartdal. Det er privat grunn, så man bør spørre om det er greit å parkere der. Derfra går veien ganske rett opp fjellet. Stien er markert med røde merker, men av og til kan det være langt mellom merkene, eller vanskelig å se det neste. Det skal uansett mye til å gå seg helt vill. Havner man "off-piste" – som det så fint heter – er det ikke vanskelig å finne neste merke, eller stien igjen.
Har man fulgt stien riktig, finner man omsider et skilt til den julianske borg, som også informerer om at den ligger 900 meter over havet. Når man ser dette, kan det føles ut som at man er nær målet. Heldigvis er det fortsatt et stykke igjen.
Over tregrensa
I det man kommer over tregrensa, får man en vakker utsikt over dalen og Vartdalsfjorden. Dette er et fint sted for en pause, om man skulle trenge det.
Videre er stien noe mindre bratt, og terrenget blir mer åpent. Det er dominert av lyng, som får en svært fin farge om høsten.
Borga er nådd
Labyrinten
En stående stein markerer der den julianske borg ligger.
Og godt er det, for den kan være lett å overse. Det er ganske mange steiner i formasjonsaktige oppstillinger på toppen der, så man risikerer å gå rett over borga. Det gjorde vi i hvert fall.
Dagen vi gikk opp hit var den dagen da orkanen Amy slo til. Med andre ord: det var vindfullt. Orkanen traff ikke før på kvelden, og meldingene for når vi gikk opp var bra, men det er alltid viktig å sjekke været før man begir seg ut på tur. Og husk: det er ingen skam å snu.
Målet var nådd, foran meg lå det kulturhistorisk minnet. Det var kult å se og å få fotografert borga, men det gjorde meg ikke noe særlig klokere. Ingen åpenbaringer kom til meg bare av å være der. Vi trasket ned igjen. Fortsatt var den julianske borg for meg en enigma. Jeg måtte vite mer.
Igjen måtte jeg henvende meg til tekstene.
Både Kraft og Westerdahl hadde svar på hva borgen potensielt kunne ha blitt brukt til.
En av teoriene som Kraft skriver om, er at man brukte labyrintene til å forvirre og bli kvitt smånisser som brakte dårlig fiskelykke. Man kunne da lure de inn i labyrinten, og hoppe ut av den og opp i båten sin. Nissene, små som de var, måtte gå ut igjen samme vei som de hadde fulgt deg inn. En annen relatert teori er at å gå gjennom labyrinten ga fiskelykke.
Westerdahl skriver om en lek labyrintene ble brukt til i Finland, "jungfrudansen" (jomfrudansen). Den gikk ut på at en ung dame skulle reddes ut fra labyrinten. Hadde de gamle vartdalingene ville reist langt opp på fjellet for å leke denne leken?
Ingen av disse teoriene fungerer bra med tanke på at den julianske borg er 900 meter over havet. Å skulle hoppe ut av labyrinten og ned i en båt virker usannsynlig, selv for en vartdaling.
Flere steder på internettet står det at den julianske borg trolig er fra bronsealderen, eller tidlig jernalder, men dette virker usannsynlig da både Westerdahl og Kraft skriver at de aller fleste labyrintene i Norden stammer fra middelalderen. Frans-Arne sa også at den oppgitte alderen virket usannsynlig.
Så hva ble den julianske borg brukt til? Lek? Ritualer? Jeg er fortsatt ikke sikker. Kanskje begge deler. Kanskje var vartdalingene så sterke at de gikk opp på fjellet bare for litt ekstra fiskelykke.
Jeg sitter igjen med mange spørsmål, som jeg er usikker på om jeg noensinne finner svar på. Skulle du vite noe om borgen, ta gjerne kontakt. Og er du selv nysgjerrig, ta gjerne turen opp på Grøthornet og se den julianske borg selv. Det er en fin tur, og man får sett noe litt spesielt.
Built with Shorthand