Jakten på den perfekte kjolen
Noen mennesker kan gå et helt liv uten å finne den perfekte kjolen.
36 år gamle Christina Krogstad har over 200 av dem hengende hjemme i Herøy.
For henne er ikke gamle klær bare en hobby – det er en billett til glemte tiår, storbylivet i Paris og den rene, euforiske lykkefølelsen.
Sola bryter forsiktig gjennom vinduene i den hvite eneboligen utenfor Fosnavåg.
Ute på gata dominerer Gore-Tex og allværsjakker, men i det du krysser dørstokken til Christina, trer du rett inn i en tidskapsel.
Avstanden til flatpakket IKEA-design kunne ikke vært større.
Rommene er rene skattekister av gamle gjenstander fra de siste 70 årene.
– Det trenger ikke nødvendigvis å være kjoler og klær. Jeg liker alt som forteller en historie, slår hun fast.
Kjolene henger nemlig ikke bare til pynt – de blir brukt når anledningen byr seg. For beboerne i Fosnavåg har Christinas unike stil for lengst blitt et hverdagslig syn.
Til daglig jobber hun i en klesbutikk i Ulsteinvik, der moderne klær og trender står i fokus – kontrasten er stor.
På jobb må hun bruke klær som passer arbeidssituasjonen.
Når hun ikke bruker kjolene føler hun seg ikke hel – det er et eller annet som mangler.
– Det er i disse kjolene jeg føler meg best. I vintagekjole og rød leppestift blir jeg Christina.
Rundt bena hennes smyger huskatten Nir seg, nå godt akklimatisert til det friske sunnmørsværet.
Med en silkemyk stemme snakker hun til katten på fransk og Nir kommer labbende mot matmor.
Katten er nemlig født og oppvokst i Frankrike, og ble med på flyttelasset nordover da Christina flyttet hjem.
Etter to perioder som bosatt i den franske hovedstaden, er hun flytende i språket.
Fascinsjonen for Paris og den franske estetikken har vært der helt siden hun var liten.
Forsiktig plukker Christina opp den franske katten og hvisker noen gloser inn i øret hennes.
Denne fascinasjonen stopper ikke ved språket og kulturen.
For på rad og rekke i huset henger motehistorie som strekker seg hundre år tilbake i tid.
Det er som å velge favorittbarn – hvert plagg vekker unike minner og følelser.
Blant over 200 kjoler er det tilnærmet umulig for Christina å velge en favoritt.
Fra stativet trekker hun frem det ferskeste tilskuddet: En hvit selskapskjole fra 50-tallet, funnet på den lokale bruktbutikken i Fosnavåg.
Hun lar hånden gli forsiktig over kjolen.
Hvert plagg i rommet bærer på en historie, og for Christina er ikke samlingen bare gamle tekstiler.
Mye av fascinasjonen hennes ligger nettopp i å vite at klærne har levd et helt liv før de havnet her – gjennom både hverdagens nedturer og livets store gleder.
– Å vite at en kjole kan ha vært med på den største dagen i et menneskes liv, og at den nå lever videre med meg – det er helt fantastisk.
Kjærligheten for de store, dramatiske kjolene har imidlertid dype røtter.
Lenge før vintagebutikker ble hennes faste jaktmarker, fantes det et annet stilikon som la grunnlaget. For Christina var det barndommens Barbie-dukker som for alvor formet drømmen om den perfekte kjolen.
Det var Barbie-dukkene som var den store drømmen i barndommen, og hun elsket de prangende, eventyraktige kjolene de svingte seg i.
– Den gangen brukte Barbiene store og glamorøse kjoler. Holiday-kolleksjonen fra 1996 har fortsatt en plass i hjertet mitt og er den jeg husker best, forteller hun.
Christina kjenner ikke til andre i området som deler samme interesse på samme måte.
Å være nesten alene om interessen på Søre Sunnmøre oppleves ikke som en byrde.
Tvert imot bærer hun det som et bevisst valg. Hun vil rett og slett ikke ha det samme som alle andre.
Et manglende lokalt miljø kompenseres i stedet gjennom mobilen.
Gjennom sosiale medier bygger hun sakte sitt eget publikum. Selv om det store virale gjennombruddet lar vente på seg, er effekten av delingen høyst reell.
– I sommer var det et par på Norgesferie som la om ruten sin. De hadde egentlig ikke tenkt seg hit, men da de oppdaget at jeg jobbet i Ulsteinvik, måtte de bare innom, smiler hun.
Når hun først finner den perfekte kjolen, tar følelsene overhånd. Skattejaktene på bruktbutikkene gir henne en ren, euforisk lykkefølelse.
Christina beskriver det som å vinne i Lotto – selv om hun foreløpig har til gode å få sju rette på kupongen.
– Jeg skjønner at det kan virke teit å bli så glad i noe materialistisk, men det er slik for meg. Jeg elsker gamle kjoler.
Når dagen kommer der hun ikke lenger kan gi plaggene den kjærligheten de fortjener, er ønsket klinkende klart: Samlingen må havne i hendene på noen som elsker dem like høyt som henne selv.
Men inntil videre fyller de gamle skattene stadig mer av den hvite eneboligen.
At Christina i det hele tatt endte opp her, omgitt av et hav av vintage, startet egentlig med et brennende ønske om eventyr.
Allerede rett etter videregående fikk Christina en forsmak på livet i den franske hovedstaden. Sammen med en venninne delte hun leilighet og tok studier i et halvt år i Paris.
Det korte oppholdet plantet en uro i henne som ikke ville slippe taket. Da hun fylte 24 år i 2014, innså hun at det var nå eller aldri.
Kofferten ble pakket på ny, og hun flyttet ned for å gi de franske eventyret et forsøk til.
Kontoen tømtes imidlertid raskt i takt med at hverdagen utspilte seg.
Da lommeboken begynte å bli faretruende tynn, rykket en tvungen retur til Norge stadig nærmere.
Christina kastet ut søknader på alt hun kunne finne av jobber for å unngå å måtte gi opp.
– I siste liten fikk jeg jobb i en vintagebutikk. Da sto det mellom å få den jobben eller å måtte dra hjem.
Å selge vintageklær ble akkurat den løsningen hun trengte for å beholde fotfestet i Paris. Den ene jobben ledet til den neste, og etter noen runder med ulike strøjobber, endte hun opp med å jobbe på et teater.
Det skulle vise seg å være et lykketreff. Der møtte hun nemlig franskmannen hun i dag er forlovet med, og nå har delt livet med i snart ti år.
Men fem år med pulserende storbyliv krevde til slutt sin rett.
Da kalenderen viste 2019, var Christina mettet på stresset og det høye tempoet i metropolen.
Lengselen etter ro, landlig idyll og frisk sunnmørsluft tok overhånd. Sammen med katten Nir pakket hun sakene sine og vendte nesen nordover, tilbake til hjemplassen.
Helt ferdig med Frankrike er hun likevel ikke.
Forloveden arbeider fortsatt som skuespiller i Paris.
Derfor tilbringes det mye tid på fly for å binde de to livene sammen.
Hjemme i huset har vintagekjolene etter hvert krevd mye plass.
– Jeg er heldig som har en tolerant mann, forteller hun og nikker i retning av klesstativene. Men jeg grugleder meg til den dagen vi skal flytte.
Når hun ikke bruker kjolene føler hun seg ikke hel – det er et eller annet som mangler.
– Det er i disse kjolene jeg føler meg best. I vintagekjole og rød leppestift blir jeg Christina.
Built with Shorthand