Jakten på slekta
Da jeg flytta til Volda hadde jeg ingen anelse om at jeg hadde hatt slekt her,og jeg visste i hvert fall ikke hva de hadde utretta.
Det skulle vise seg å være store ting.
Litt i utkanten av Volda sentrum, ved siden av et stort tre, står det en svær minnestein litt for seg selv, og det var her min søken startet en kald februardag for et par år siden.
Kusina mi var på besøk i den lille stundentbygda jeg hadde flytta til, ettersom jeg hadde hørt at journaliststudiet var så bra her.
Vi gikk en helt tilfeldig tur og stoppet ved en helt tilfeldig minnestein.
På steinen stod det Wilhelmine og Norman Eng. Kusina mi lurte på om Eng ikke var navnet til slekta vår, men jeg hadde aldri hørt noe om noe slekt i Volda.
Det viste seg dog at hun hadde rett, Wilhelmine og Norman Eng er våre tippoldeforeldre. Men hvem var de? Og hva hadde de gjort for å fortjene en minnestein?
For å finne svar på dette ble jeg nødt til å snakke med noen med god kjennskap til lokalhistorie.
Etter å ha prata med flere folk uten hell, fikk jeg til slutt kontakt med Johann Folkestad. En mann med stor interesse for lokalhistorie som hadde mye å fortelle.
Han forteller at Eng-ekteparet har etterlatt seg varige spor gjennom både medisin og samfunnsengasjement.
Doktor Normann Eng ble distriktslege på slutten av 1800-tallet og flyttet til Volda med sin kone Wilhelmine og seks barn i 1892.
De må ha trivdes, for fem år senere bygde de et praktfullt hjem.
Det ble en samlingsplass for både unge og voksne.
Huset var bygget i Dragestil og var ikke bare et hjem, men også der Dr Eng behandlet sine pasienter.
Det var sjeldent tomt i det store huset, for Eng-familien var veldig sosiale.
Deres hjem var et samlingspunkt for lokalsamfunnet, der ungdommen kunne delta i aktiviteter som dans og kor.
- De var åpne og omgjengelige folk, forteller Folkestad.
Deler av familien Eng samlet på hustrappa.
Wilhelmine Eng, min tippoldemor.
Oscar Norman Eng, min tippoldefar.
Og deres datter, min oldemor, med pikenavnet Unni Eng.
Familien, som så ofte, i sosialt lag.
For å nå ut til pasientene i alle kriker og kroker av Voldsfjorden, hadde Doktor Eng en liten seilbåt, med et stort rødt kors på.
Doktorbåten var flittig i bruk.
Foto: Øyvind Eng, gjengitt etter avtale med Aarflot Media
Foto: Øyvind Eng, gjengitt etter avtale med Aarflot Media
I tillegg til å være lege i bygda, var Norman Eng også styreforman i banken og ifølge gamle lokalavisartikler; en dyktig og trygg politiker.
Han var venstrepolitiker og ordfører i Volda fra 1905 til 1910.
I tillegg kjempet han nynorskens kamp og var medredaktør i målbladene "Svein Uredd" og "Fram".
Wilhemine var også en som sto på og skal ha mye av æren for bygdas ungdomsarbeid på den tiden.
Hun startet i tillegg Volda Sanitetslag og arbeidet flittig med kvinnehelse.
Begge kjempet de for kvinners stemmerett.
Noe av det aller viktigste arbeidet deres var likevel byggingen av Tæringsheimen, et hjem for tuberkuløse.
I Norge i dag er sykdommen svært lite utbredt, men på starten av 1900-tallet, hadde vi en av Europas høyeste forekomster av tuberkulose og det var svært dødelig.
- Litt av det som var viktig for behandlingen av disse tuberkulosepasientene var at de skulle ha rikelig med frisk luft, og det fikk de jo der, forteller Folkestad.
Pasientene ble trillet ut i sjøluften med utsikt over fjorden, ettersom man trodde frisk luft og hvile var den rette medisinen.
Hjemmet var veldig viktig for å forhindre smittespredningen i Volda, og det skulle vise at min tippoldemor sitt initiativ og arbeid med dette ikke gikk usett for seg.
I dag er pleieheimen kjøpt opp av private som skal bygge det om til en bolig.
Norske Kvinners Sanitetslag
Pleieheimen eksisterer kanskje ikke lenger, men det gjør Volda sanitetslag.
Hvem er damene som har ført Wilhelmines arv videre?
Utenfor møtelokalet er det ingen tvil om at man er på rett sted.
Glassmonteret prydes av en sykpleieruniform, en babydukke og andre medisinske redskaper.
Det er også bilde av både Norman og Wilhelmine, og tuberkulosehjemmet de bygget.
Inne i de varme og koselige lokalet møter duften av kaffe og kaker meg.
Rundt et stort bord sitter det mange glade, eldre damer. De skravler, strikker og ruller lodd.
Æresmedlem Annie Sandvær forteller at de vet godt hvem min tippoldemor er og at jeg burde være stolt over hva hun har vært med å starte.
Hun forteller at sanitetslaget i snart 125 år har jobbet med ulike helsetiltak som spedbarnsmottak, bygging av pleiehjem, helsestasjoner og å lære immigranter norsk.
Damene har også troa på at jeg kan få til like store ting hvis jeg ønsker.
- Hvis du har pågangsmot og interesse kan du få til alt du vil.
For arbeidet hennes med Sanitetslaget og tuberkuloseheimen fikk Wilhelmine noe helt spesielt som sanitetsdamene gjerne ville vise meg.
Kongens fortjenestemedalje i gull.
Så både Wilhelmine og Norman Eng, kjempet hardt for det de trodde på og utrettet dermed store ting.
Det var derfor de fikk både minnestein og medalje.
Så kan vi jo håpe at med ståpåvilje og interesse så kan jeg også utrette likedan.
Built with Shorthand