Jenta med det levende blikket

Adele Elvira (3) var den første som fikk milionmedisinen Spinraza. Men det er ikke sikkert hun får fortsette.

Hun ligger i en seng midt i rommet. De små hendene er festet i slynger som holder dem oppe. Pustemasken over ansiktet gir luft til de små lungene. En pedagog synger mykt for henne, og viser et bilde av elefanter, edderkopper og katter. Når pedagogen begynner å synge om lille Petter Edderkopp lyser jenta opp i et smil.

Adele har en sjelden og dødelig sykdom. Det er spinal muskelatrofi type 1, mer kjent som SMA.

Kroppen hennes svikter henne, men hun er like bevisst som andre treåringer.

Sommerbarnet

En varm dag i juli for tre år siden kom en etterlengtet gave til verden. Hun fikk navnet Adele Elvira. Fosnavåg-familien, mamma Vigdis Høydal Sande, pappa Karl Erik Sande, og hennes tre storesøsken, Jan Thomas (15), Synne Mari (10), og Lars Henrik (7), var spente på å bli kjent med det nye familiemedlemmet.

Men Adele viste seg å være svakere enn de andre. For første gang opplevde mamma problemer med å amme. Adele viste lite interesse for å løfte hodet og vri seg, og lydene hennes var svake.  Så ble hun veldig forkjølet. På seksukerskontrollen sa mamma til helsesøster;

    –   Det er noe galt.

Hun blir sykere i ukene etter kontrollen.  I oktober blir hun lagt inn på infeksjonsavdelingen på sykehuset. Og mens andre familier er opptatt i den myke spedbarnsbobla, tilbringer foreldrene til Adele mest tid på barneavdelingen.

En natt får Adele pustestopp. Hun er livløs. Mamma trykker på nødknappen, og pleierne kommer løpende og rister i den lille kroppen. Men Adele våkner til live igjen. Vigdis og Karl Erik skal redde livet hennes flere ganger i tiden som kommer.

I november tar Adele prøver som blir sendt til gensanalyse. Legene mistenker en muskelsykdom. Vigdis og Karl Erik blir sendt hjem med en beskjed.

- Håp på det beste, men forbered dere på det verste.

STOLT PAPPA: En nybakt pappa holder stolt frem den lille. Foto: Vigdis Høydal Sande

STOLT PAPPA: En nybakt pappa holder stolt frem den lille. Foto: Vigdis Høydal Sande

LITEN: Adele er kun 7 uker her. Foto: Vigdis Høydal Sande

LITEN: Adele er kun 7 uker her. Foto: Vigdis Høydal Sande

Helvetesuka

Fjerde desember, klokken halv to fredag ettermiddag, ringer telefonen. Kun Vigdis er hjemme.

 Denne vinterdagen for tre år siden raser mammaen sin verden fullstendig sammen. Legen har diagnosen klar.

Klokken fire samles hele familien i sofaen. Foreldrene forteller barna, og de knekker sammen. De hikster, – Skal lillesøster dø?

–   Det var helt jævlig. Men vi kunne ikke la være å fortelle ungene det. Det går ikke an å vite noe sånt uten å snakke sammen. Uansett hvor galt det er, forteller Vigdis.

Lørdagen og søndagen går til å ringe familie og venner. Lærere og barnehagestyrere.

Så bryter Vigdis sammen. Hun klarer ikke spise eller gå i en uke, og hun ligger kun i fosterstilling.

–  Jeg husker at jeg lå på badegulvet i morgenkåpe. Søsteren min barberte leggene mine. Så kjente jeg noen fikle med fingrene mine. Etterpå så jeg at Synne hadde lakket neglene mine. Jeg husker ikke alt, forteller Vigdis.

Det er første gang hun tenker at hun ikke kommer til å klare det. Tirsdagen etter kommer noen fra hjemmetjenesten, helsesøstre og en fysioterapeut.

Det er første gang Vigdis prøver lykkepiller.

Hun kaster opp, og får beskjed om at de ikke vil virke før to uker senere. Hun blir desperat, og livredd for at hun må gå gjennom dette uten noe hjelp til å håndtere følelsene. Klokken ti på kvelden kommer en ny lege. Han setter en nål med fem milliliter beroligende rett i armen hennes.

–  Endelig løsnet jernkloen litt. Jeg fikk puste. Så gikk det opp for meg at noe virker. Da fikk jeg litt håp om at vi skulle klare dette.

Pappa Karl Erik kjemper mot tårene når han forteller om helvetesuka.

– Det var en tøff periode. I Fosnavåg var det ingen som visste hvordan de skulle angripe dette her. Vi måtte klare oss selv. En sjelden sykdom på en liten plass er en dårlig kombinasjon.

Jeg har lest i ettertid om psykisk sykdom. Når du går gjennom traumer som forelder som det vi opplevde, så er det ikke snakk om hvis du får det. Det er når.

Spinraza-håpet

På en hylle på rommet til Adele står en rekke med bamser. En for hver Spinraza-dose hun har fått, åtte totalt. Søsknene har valgt dem ut.

Adele var den første i Norge som fikk Spinraza-medisinen. Familien kontaktet selv produsenten i Sverige for å ta del i et forsøksprosjekt.

Medisinen er en av de dyreste i verden, og i Norge er det kun barn under 18 som får den.

Det er den eneste medisinen som finnes i kampen mot SMA. Én dose koster en million kroner.

– Før Spinraza hadde vi ingenting. Hadde hun fått kreft hadde vi hatt medisiner og behandling til hjelp. Beskjeden vi fikk var at det var ingenting å gjøre, forteller Karl Erik.

Forventet levealder for barn med SMA type 1 uten medisin og noen form for behandling, er omtrent åtte måneder.

Så kollapser lungene.

– Spinraza ga oss noe å kjempe med. Medisinen er ikke en kur, men den gjør henne sterkere, og det gir henne bedre livskvalitet. Det kjøper tid. Dette er ikke lenger en nedtelling. Det gir oss håp, sier Karl Erik.

I 2017 setter en lege i Sverige en stor nål inn i ryggraden til Adele. Hun får sin første dose med millionmedisinen. Familien betaler ikke for medisinen, men ambulanseflyet alene koster 70.000 kroner. Det hadde ikke familien råd til.

Med hjelp fra lokalsamfunnet og resten av landet samler familien inn over 600.000 kroner. De får reist til Sverige seks ganger i løpet av kort tid. Adele blir tydelig sterkere for hver dose hun får.

– Det kan forhindre at nerveceller dør hvis de får medisin tidlig. Hadde Adele fått fra start kunne hun kanskje sittet i dag. Kanskje også stått, sier Vigdis.

Nå får Adele dosene sine i Ålesund. Men hver fjerde måned må hun til kontroll i Oslo, for å sjekke at medisinen fortsatt gir henne fremgang.

Det er ikke garantert at hun får fortsette med Spinraza for alltid.

LIVSVIKTIG: Her får Adele en dose med Spinraza. Foto: Vigdis Høydal Sande

Adele får Spinraza-medisinen. Foto: Vigdis Høydal Sande

SKREMMENDE: – Vi fikk ikke være med inn når Adele fikk medisinen. Det var fryktelig, men det var jo en stor lettelse i tillegg, sier Vigdis. Foto: Vigdis Høydal Sande

SKREMMENDE: – Vi fikk ikke være med inn når Adele fikk medisinen. Det var fryktelig, men det var jo en stor lettelse i tillegg, sier Vigdis. Foto: Vigdis Høydal Sande

Har sitt eget språk

Adele følger nøye med på de dansende figurene på TV-en. Pulsmåleren viser en puls på 105. Vigdis bytter kanal, og Adeles puls stiger raskt opp mot 140.

– Høy puls betyr at hun vil se på noe annet. Hun er veldig bestemt på hva hun liker, smiler Vigdis.

I tillegg til å kommunisere med puls snakker Adele med lyder i ulike tonefall. Øynene fungerer som pekefingre.

Familien håper hun vil kunne si flere ord etterhvert.

Men hun kommer aldri til å lære seg å gå.

Adele er avhengig av pleie hele døgnet. Hun blir matet gjennom en sonde hver tredje time. Måltidet tar 45 minutter. Mellom måltidene får hun 40 milliliter vann, og smertestillende på kvelden.

Hun må snus en gang i timen.

Tre ganger om dagen får hun lungefysioterapi. Dette hjelper henne med å kvitte seg med slim.

Men hun har fått seg sin egen elektriske rullestol.

Den kan hun styre helt selv.

En annerledes jul

Julaften året Adele ble født, tilbragte hun på intensivavdelingen sammen med pappa. Mamma var hjemme med de andre barna. De ønsket å gi dem en skikkelig jul.

Familien har blitt vant med å dele seg opp. Vigdis og Karl Erik sliter likevel med dårlig samvittighet.

– Vi vil også gi de andre barna opplevelser. Tidligere reiste vi til Syden, vi gikk fjelltur. Nå prøver vi å gripe de mulighetene vi får. Naboer og venner har også tatt med barna på kino og gårdsbesøk. Det har vært fantastisk, sier Karl Erik.

Men det er særlig ett minne de husker på når livet er ekstra vanskelig. Da Adele var en tre måneder gammel baby, dro hele familien med campingvogn til Stryn. Spontant bestemte de seg for å kjøre videre til Sverige.

– Tenk at hun var med hele veien. Det er godt å tenke på, smiler Vigdis.

Livet skjer nå

Vigdis stryker Adele på ryggen. Den lille jenta smiler opp mot mammaen. Hun viser stadig tegn til fremgang.

Dagen før hadde Adele knipset.

Storesøsknene kommer hjem fra skole og barnehage, de skravler og ler. Hunden deres Simba fyker rundt, og jager noen ballonger fra eldstebrorens bursdagsfeiring.

Det er populært å være hjemme hos familien i Fosnavåg. Helt siden de flyttet inn har huset vært fullt av barnas venner. Det er noe familien ikke ville vært foruten.

Vigdis og Karl Erik vil ikke beskrive det som har skjedd som urettferdig.

– Jeg er lei meg på Adeles vegne. Hun er fanget i egen kropp. Det at hun forstår det som skjer gjør det enda vondere. Hun er en fantastisk jente, og jeg skulle ønske hun var frisk. Men nå er ting som de er. Hun har gitt oss og lært oss utrolig mye, forteller Vigdis.

Adele har lært dem om livet på en ny måte. Lært dem om hva som betyr noe og ikke. Nå er det kjærligheten, opplevelsene, og det å ha hverandre som er viktigst.

De er sikre på at Adele vil være enda sterkere innen neste gang hun skal til Oslo, for å sjekke om medisinen fortsatt virker.

– For oss er det viktig å kunne ha håp. Ikke tenke på nedtellingen til dagen hun ikke er her lenger.

Om sykdommen spinal muskelatrofi (SMA)

SMA er en genetisk arvelig muskelsykdom. Sykdommen gjør at celler i ryggmargen, som signaliserer til musklene at de skal trekke seg sammen, ikke fungerer og svinner vekk. På verdensbasis er det beregnet at mellom 1 og 9 personer per 100 000 som har SMA. I Norge er det ca 50 barn under 18 med SMA, tallet for personer over 18 er ukjent. Det er flere typer SMA, men type 1, som Adele har, er den mest alvorlige. Symptomene kan være tilstede fra fødsel, og alltid før 6 måneders alder. SMA påvirker viktige funksjoner, som respirasjon. Derfor trenger pasientene pustemaskin, regelmessig lungefysioterapi og hostemaskin.Redusert svelg og sugeevne gjør at barnet trenger mat via en sonde. Bevegelse i armer og bein er redusert betydelig, og barnet kan ikke holde hodet oppe selv, og utfordringer med å stå og gå. Hjernen fungerer som den skal.

Hentet fra helsenorge.no