Kampen mot kniven

Klokken nærmer seg tre på natten i landsbyen Kisii i Kenya. Ni år gamle Keziah Bianca får ikke sove.

I natt skal det skje. Et kutt skal gjøre den lille jenta til en kvinne.

Sammen med en venninne blir hun ført ut i desembernatten av to eldre kvinner. Det er kaldt. Keziah er naken og blir satt ned på en stein. Hun protesterer, men de tvinger beina hennes fra hverandre.

Hun får et tøystykke i munnen som hun kan bite i. Så fører kvinnene tøystykket over øynene hennes.

Et kjapt kutt så er klitorisen hennes er skåret vekk. De to kvinnene synger og gratulerer. Nå er hun ikke lenger en jente - hun er en kvinne.

Regnbuetilværelsen

Studentboligen til Keziah og kjæresten Anna på Heltne i Volda renner over av regnbuer. Midt i stua henger det et gigantisk prideflagg. Her i Volda har 32 år gamle Keziah skapt et liv tusenvis av mil fra der hun vokste opp.

– Når du har muligheten til å leve som du er må du gripe den. Det er et privilegium jeg ikke har hatt før. Nå har også jeg den muligheten, sier Keziah med et stort smil om munnen.

Å gripe muligheter er noe hun har gjort hele livet. Allerede før desembernatten Keziah ble omskåret begynte hun å vise motstand.

Noen måneder før ritualet fant sted kom det en organisasjon på skolen hun gikk på. De snakket om kvinnelig omskjæring og hvorfor dette er galt. Denne organisasjonen skulle Keziah senere jobbe i.

Da skoledagen var over, pratet hun med moren sin om det hun hadde hørt. Hun ønsket ikke å bli omskåret.

– Mamma svarte at siden alle kvinnene som bodde i samme landsby som oss hadde blitt omskåret, ville folk stille spørsmål om hvorfor jeg ikke ble det. Jeg sa at det var galt, men hun sa at dette var det beste for meg.

Samtalten med moren var starten på Keziahs kamp mot kvinnelig kjønnslemlestelse. En kamp som skulle føre henne til Norge.

Keziah kom til Norge gjennom utvekslingsprogrammet Norec. I en periode jobbet hun i Amathea. En organisasjon som jobber med abortlovgivning og kvinner i Norge som har blitt omskåret.

– Jeg jobbet mye med unge, kvinnehelse og seksualitet. Jeg visste at jeg skulle bli sosionom.

Da hun til slutt søkte seg inn på sosionomstudiet i 2021, var det kun en skole som sto oppført i søknaden - Høgskulen i Volda.

Et senter for forandring

Keziah har nå to år igjen på studiet i Volda. Veien til den lille studiebygda tok tid. Første året hun var kvalifisert til å søke rakk hun ikke søknadsfristen. For å bli i Norge begynte hun på et årsstudium på en bibelskole i Oslo.

Det ble et år som ble langt vanskeligere enn det Keziah hadde forestilt seg.

– Etter seks måneder lurte jeg på hva jeg holdt på med. Det var en konservativ skole, og det begynte å bli veldig vanskelig for meg å være der.

På skolen ble hun fortalt at homofili er en synd og at dersom du er homofil kommer du til helvete. Det ble til slutt så tungt for Keziah at hun oppsøkte lege. Men motgangen stoppet henne ikke.

– Det var ikke en god periode, men jeg hadde et mål for hvor jeg skulle. Jeg måtte bare komme meg gjennom det.

I 2020 flyttet hun til Volda. Her tok et norskkurs som gjorde henne kvalifisert til å ta høyere utdanning i Norge. Sommeren samme år møtte hun også kjæresten Anna på Black Lives Matters-demonstrasjonen i Oslo.

Alle de fire søsknene hennes vet at hun er lesbisk. Foreldrene vet ikke. I kristne menigheten familien tilhører får de høre at å leve som Keziah gjør er en synd. Dette i tillegg til den kenyanske kulturen gjør det utfordrende for Keziah å fortelle foreldrene sine at hun er lesbisk.

– I Norge er man skeiv. I min kultur finnes det ingen ord som jeg kan bruke for mamma for at hun skal forstå at jeg er lesbisk. Det finnes ingen ord for den jeg er.

Når hun er ferdig, vil hun flytte tilbake til Kenya sammen med kjæresten Anna. Her planlegger de å starte et krisesenter for jenter som har blitt omskåret eller som står i fare for å bli det.

"Min største drøm er nok at jeg skal stå opp en dag og kvinnelig omskjæring er ulovlig i hele verden. Det er min aller største drøm"

Kampen mot det etablerte

Keziah omtaler Kisii, der hun kommer fra, som en landsby. Innbyggertallet er på rundt en million. Da hun var barn var omtrent 90 prosent av kvinnene som bor i Kisii omskåret.

I dag er den måten Keziah ble omskåret på ulovlig i Kenya. Dersom en jente skal omskjæres må inngrepet gjøres på et sykehus. Antallet omskårede kvinner i Kisii er nå på omtrent 80 prosent.

For Keziah startet kampen da hun fylte 18. Hun ville kjempe mot kvinnelig omskjæring. Hun visste hvor hun måtte starte. Med sin egen familie.

– Jeg sa at jeg var den siste i familien min som skulle omskjæres. Jeg har en søster og tre brødre som alle er eldre. Nå har jeg en niese som er 18 år, og hun er ikke omskåret.

Hun ble med i kenyanske organisasjonen som hadde kommet på skolen da hun var barn. Her jobbet hun i ti år.

– Min største drøm er nok at jeg skal stå opp en dag og kvinnelig omskjæring er ulovlig i hele verden. Det er min aller største drøm.

"De ga oss et tøystykke som vi måtte bite i. Da vi beit fast tok de tøystykket over hodet vårt sånn at vi ikke kunne se. Så var det en av kvinnene som holdt meg fast og mens den andre skar klitoris av."

Kjærere enn blomster

I april døde Annas bestefar. Hans siste ønske var at istedenfor blomster skulle folk donere pengestøtte til prosjektet i Kenya. Navnet har de allerede klart. Det skal hete Per Gundersens Stiftelse etter Annas bestefar.

Etter begravelsen fikk de inn litt over 20.000 kroner. Disse skal brukes på å skape en forandring i landet Keziah vokste opp i.

Keziah har gjennom hele livet fått høre at livet hun lever i synd, og at når hun en dag dør vil hun ikke komme til himmelen. Motgangen hun har stått i har aldri stoppet henne fra å kjempe for seg selv og andre.

– Jeg tenker at det ikke finnes noe himmel. Himmelen er her på jorden - helvete også.