Møtte det ukjente

Året var 2015. På øya Lesvos i Hellas kom båtene, overfylte av mennesker, på rekke og rad. De flyktet fra hjemlandet sitt i håp om et liv uten krig. Iselin Eliassen Aske var en av de frivillige der nede som på alvor fikk se mennesker i en desperat situasjon og et land i kaos.

– Jeg husker da nye beboere på asylmottaket spurte om internett. Vi ble nesten litt irriterte, selv om vi visste hvorfor. Da flyktningene kom i land på Lesvos og spurte etter lader, gikk det virkelig opp for meg hvilket behov de hadde. Kona eller barna satt jo i en annen båt som enda ikke hadde kommet frem – og som aldri kom frem. Vi visste, men visste likevel ikke.

I omtrent 13 år har Iselin jobbet med asylsøkere i Ulstein og Hareid. Hun er opprinnelig fra Bergen, men bor i Ulsteinvik med familien sin. Da flyktningkrisen i Hellas oppsto, så hun på det som en mulighet til å kunne møte menneskene under flukten også. 29. september 2015 reiste hun dit for første gang med fire andre.  

Hun forteller at de hadde med 200 kg med klær, som var et kapittel for seg selv. Med en stor leiebil kjørte de dit det var nødvendig og behov, og tok i mot båtflyktningene da de ankom for å gi de tørre klær, mat og vann. De hjalp til med å sette opp midlertidige camper og sto vakt ved bussholdeplasser for å unngå at familiene ble splittet da de skulle til leirene.

–      ­Jeg opplevde desperate mennesker. Mye usikkerhet, redsel, frykt og tomhet.

Mens Iselin hjelper en liten jente med å kle på seg og dulle med henne, kommer faren til jenta og spør om å ta et bilde av dem. Han forklarte at moren ligger hjemme dødssyk, og han vil sende bilde til henne så hun kan se de kom trygt frem.

–      Da jeg kom hjem til Norge og viste frem bildet, fikk jeg kommentarer og beskyldninger om at jeg var i Lesvos for å ta selfies og viste meg frem. Da ble det ekstra viktig for meg å fortelle historien bak bildet.

21. november samme år reiste hun nok en gang ned til Lesvos, denne gangen til Moria-leiren. Da var hun mer opptatt av å finne ut hvordan systemet der funker: hvordan sikkerheten blir ivaretatt og blant annet hvordan greske myndigheter løste det med enslige mindreårige.

Iselin var der da de største tilstrømmingene kom. Den første dagen var det nesten ikke mennesker å se der, noe hun beskriver som en veldig merkelig situasjon å se tilbake på nå. Dagen etter var det helt fullt. Kilometervis med mennesker på vei til Moria. Kø for å komme inn.

Hun beskriver situasjonen som kaotisk:

–      Barn hylte og gråt. Folk hadde mistet familien sin, foreldrene sine. De visste ikke opp/ned på seg selv. De ankom Moria og det første de så var fullt av gjerder. Det var heller ingen tolker.

Videre forklarer hun at brakkene som tilhørte mindreårige hadde plass til fire-åtte personer, men at det endte med at 15-20 måtte bo i dem. Jenter og gutter måtte bo sammen, det var ingen vakter, ikke lås på toalettene og generelt en veldig utrygg situasjon.

–      Personer helt nede i 12 års-alderen tok selvmord. Da er du desperat.

Denne gangen reiste Iselin med en organisasjon som hadde en del kontakter – hadde det ikke vært for det, hadde hun mest sannsynlig ikke kommet seg på innsiden av leiren. Hun forteller at det var veldig strengt og at hun ble fulgt med på hele tiden.  

–      Vi fikk ikke komme inn til de enslige mindreårige der asylsøkerne satt. De som jobbet der var redde for å si noe, for de ble overvåket hele tiden.

Hva tenkte du da leiren brant ned?

–      Det kom ikke som en overraskelse. Man har bare ventet på at noe skal skje. Det sier seg selv.

Etter sine egne erfaringer og opplevelser der nede begrunner hun det med at personer er desperate:

–      Dersom flyktninger står bak brannen, så handler det om situasjonen de er i. De får ikke reise ut og inn. Det er ingen skolegang for barn. Sykdommer, vold, voldtekt, selvmord – daglig og nattlig. På vinteren fryser flere ihjel og dør i leiren. En sånn tilværelse vil ikke fungere. Man provoserer det frem. Jeg forstår dem. De har vært innelåst lenge og aner ikke når de slipper ut. Jeg tror mennesker i en desperat situasjon er villige til å gjøre hva som helst, uten å kanskje helt være klar over det selv.

Iselin legger også til at situasjonen har vært uholdbar for befolkningen i Lesvos. Hun mener det har blitt mer innvandrerfiendlighet enn tidligere. Dersom ansatte i leiren står bak, tror hun det kan ha en sammenheng med uverdige arbeidsforhold over lang tid.

–      Uansett, brannen var en ventet katastrofe.