Livsløgnen
Han hadde bestemt seg.
Modningsperioden var over, tenkte den godt voksne mannen.
Etter å ha fornektet og deretter fortrengt følelsen og sannheten om seg selv i over tre tiår, var tiden omsider inne.
Han hadde skrevet ferdig teksten som skulle avsløre hans livsløgn.
Skulle han virkelig gjøre dette?
Etter mye om og men trykte han «publiser», og delte innlegget på Facebook.
Han måtte umiddelbart ta en pustepause og trengte noen minutter for seg selv.
Da han kom tilbake snaue ti minutter senere, var responsen som lyste opp på mobilen overveldende.
Rune Sæbønes hadde kommet ut av skapet i en alder av 53 år.
Et vanlig liv
Hva som fikk den middelaldrende mannen fra Sæbø til å komme ut av skapet på en noe utradisjonell måte skal vi komme tilbake til.
Først litt om den nokså vanlige mannen Rune Sæbønes.
Han bor i et litt slitent hus, i skjønn harmoni med fjord og fjell på Sæbø.
Her bor han sammen med katten Puskas. Tidligere bodde også moren og faren hans i huset, men etter at de gikk bort har han bodd alene - og trives godt med det.
59-åringen har sitt daglige virke som journalist i Møre-Nytt, og har jobbet der i en mannsalder. Nærmere bestemt siden 1986.
Han har blitt et kjent fjes i Volda og Ørsta, og har vært innom de fleste settinger i lokalsamfunnet.
– Jeg ville helt sikkert blitt sur
Likevel skulle det ta 53 år av hans liv, før han valgte å stå fram.
Å komme ut som homofil i tenårene var ikke noe alternativ, ifølge Sæbønes selv.
– Jeg hadde garantert flyttet fra Sæbø og dratt til et sted i verden som er langt unna. Det hadde ikke vært en enkel sak å stå fram her på starten av 80-tallet, sier han med en bestemt mine.
Dermed valgte Sæbønes løsningen, som han for øvrig ikke vil anbefale til noen andre, å fortrenge sannheten om seg selv.
At noen skulle spekulere i eller spørre om hans legning før han kom ut, ville han ha sett på som en fornærmelse.
– Jeg ville helt sikkert ha blitt sur og forbannet om noen hadde spurt om jeg var homo før jeg kom ut. Det var noe jeg hadde fortrengt, og da har jeg ikke ønsket at noen andre skal hause det opp heller, forteller Sæbønes åpenhjertig.
Alene, men ikke ensom
59-åringen har kun vært i et forhold i løpet av livet, med en kvinne, når han var i midten av tyveårene.
– Jeg tror nok hun visste at jeg var homo, humrer han, om det korte forholdet.
Utenom denne relasjonen har han vært singel, og har blitt godt vant til å stå på egne bein.
Likevel har han aldri følt på ensomhet.
– Det er stor forskjell på å være enslig og å være ensom. Ensom kan du være som enslig, men det kan du jaggu være i et forhold også, sier Sæbønes bastant.
I ungdomstiden og starten av tyveårene trodde Sæbø-mannen at han skulle «fikse» det å være streit, selv om underbevistheten visste at det ikke lot seg gjøre.
Dermed tok Sæbønes den tunge turen enda lenger inn i skapet.
Det var først på høstparten i 2016 noe forandret seg i hodet til Sæbønes - og som skulle være med på å endre livet hans.
Skammens kapittel
Hvis vi spoler tilbake ganske nøyaktig seks år, var det ungdomsserien Skam som dominerte mange av samtaleemnene i samtiden.
At en 53-åring som Sæbønes, som var langt utenfor målgruppa, skulle få forandret livet sitt totalt etter å ha sett sesong tre av serien, skulle man kanskje ikke tro.
– Jeg havnet rett inn i sesongen med den trøblete kjærlighetssagaen til Isak og Even. Det traff meg så innmari, at jeg fant ut nå var det nok.
Etter en stund hadde han bestemt seg for at han ikke lenger kunne leve med de fortrengte og fornektede følelsene.
– Jeg vet ikke om jeg ville ha kommet ut om det ikke var for Skam. Det var den direkte og forløsende effekten til at jeg valgte å komme ut av skapet, forteller mannen som nå har rukket å bli 59 år.
Dermed skreiv han Facebook-innlegget som skulle bli til et av de mest nervepirrende og intense øyeblikkene i hans liv.
Vips, så var katta ute av sekken. Sæbønes hadde orientert omverdenen om at han var homo.
Ny virkelighetsoppfatning
Etter å ha fortalt omgangskretsen om sin egentlige legning, var han redd for hvordan folk skulle møte han - og om folk skulle begynne å oppføre seg annerledes.
– Det ble en helt ny virkelighetsoppfatning. Men jeg er fortsatt normal og kjedelig, akkurat som i 2016 før jeg kom ut.
I Facebook-innlegget fra desember 2016 skreiv Sæbønes at han fremdeles er den sære, sure, vennlige, sinte, treige, overoptimistiske, glømske, fjellgeiten, late og maskuline mannen som han alltid hadde vært.
Lite er dermed endret personlighetsmessig for sæbøværingen.
– Hva som ville skjedd i en parallell verden om jeg ikke hadde kommet ut, det aner jeg rett og slett ikke. Men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det.
Bygdepride
Det som derimot har forandret livet til Sæbønes i størst grad etter erkjennelsen, er det han selv kaller «eventyrfortellingen om Bygdepride».
– En ting er å komme ut, en annen er å kjenne flere likesinnede. Det gjorde ikke jeg, med unntak av Anbjørn Frislid, som satt i kommunestyret i Ørsta. Jeg spurte om han ville ta en kaffe en gang på vårparten i 2017.
Kommunestyre-politikeren svarte ja, og dermed oppsto tanken om å arrangere en pridefestival i Volda og Ørsta.
Først ble det derimot bare med tanken, men Sæbønes syns det var fint å kunne snakke med likesinnede. Det var først et halvt år seinere duoen fikk ny motivasjon for å gjennomføre tanken om å arrangere pride på bygda.
– Utover høsten mobiliserte enkelte i det kristenkonservative miljøet et seminar med budskap om at homofili var greit, så lenge man levde i sølibat. Da klikket både jeg og Anbjørn, og fant ut at vi måtte gjøre alvor av planene om å arrangere en pridefestival på bygda.
Dermed var gnisten tent, og Sæbønes og makkeren, sammen med ett motivert styre, stelte i stand en pridefestival som bygde-Norge ikke hadde sett maken til.
Sett i retrospekt syns 59-åringen at det hele var en enorm suksess.
Og det takker han det konservativet miljøet som spredde eder og galle for:
– Vi fikk høre at vi var motbydelige og hele pakka, men det skapte en motreaksjon blant folk flest. Det gjorde at festivalen ble en kjempesuksess og det ble skapt et utrolig engasjement, erindrer sæbøværingen.
En mann (nesten) uten anger
Selv om valget han tok som 53-åring endte positivt, kunne mye ha vært gjort annerledes, føler han.
– Jeg kunne ha kommet ut når jeg var 17, men å gjøre det på en liten bygd på Sunnmøre i 1980 var ikke det helt store.
Likevel var det et aktivt valg han gjorde, og Sæbønes forteller at han ikke er en type som angrer.
– Det eneste jeg angrer på, er at jeg ikke kom ut til foreldrene mine. Jeg tror kanskje moren min visste det, men jeg fortalte henne aldri om legningen min før hun gikk bort.
Han husker fortsatt godt en situasjon for mange, mange år siden, som han i ettertid gjerne skulle ha sett i et annet lys.
– Moren min sa til meg en gang at hun var glad i meg uansett om jeg kom hjem med en dame eller en mann. Da ble jeg sur, og det angrer jeg på, sier han og ser litt tomt ut i luften.
Omsider blusset de fortrengte følelsene opp igjen, og etter å ha sett Skam høsten 2016, så han seg aldri tilbake.
– Det kom til et tidspunkt der følelsene om å være seg selv ulmet på innsiden, og da var det rett og slett ikke noen vei tilbake. Jeg måtte komme ut av skapet jeg hadde gjemt meg i.
– Det er vel lov å håpe
På spørsmål om hvordan Sæbønes ser for seg at livet ser ut om ti år, humrer han, før han lener seg tilbake.
– Skal jeg være helt ærlig tror jeg at jeg fremdeles bor på Sæbø og har den samme jobben, om jeg ikke er pensjonert, da. Jeg håper jeg fortsatt omgås de folkene jeg gjør i dag. Om det er en mann i bildet vet jeg ikke, men det er vel lov å håpe, smiler Sæbønes.
– Er du fortsatt aktiv i Bygdepride, da?
Nei, det tror jeg ikke. Det er viktig å slippe til yngre krefter, og la de bane vei. Men jeg vil aldri slutte å støtte opp under pridebevegelsen, og vil alltid kjempe for at alle skal få leve et fritt og trygt liv.