Nytt hjem i korona

Da landet stengte i mars, var det mange som måtte jobbe hjemmefra, både med studier og jobb. Mange brukte denne muligheten til å endelig skaffe seg hund.

Alvin og Tingo er to av hundene som fikk et nytt hjem under pandemien.

^{Alvin er en 17 uker gammel Parson Russel Terrier. Han fikk et nytt hjem for 7 uker siden da 25 år gamle Hedvig Osen hentet han.}

I hagen utenfor en kjellerleilighet på Engset i Volda sitter Hedvig Osen og ser ut over fjord og fjell. Samtidig løper den 17 uker gamle hunden Alvin fritt rundt i hagen. Osen har vokst opp med to familiehunder, men hun har hele livet drømt om å ha en hund som er hennes.

– Jeg har alltid hatt lyst på hund, men det er fryktelig vanskelig å ha tid til det, spesielt en valp. Hunden må få den tiden den trenger, men det er vel derfor mange har skaffet seg hund i koronatiden, de hadde nok tid til valpeperioden.

Lette hele sommeren

Osen forteller videre at man skal helst være til stede hele tiden når det kommer til valper, noe hun og samboeren har tid til nå som de er i praksis. De er begge studenter ved Høgskulen i Volda, men midt i august skaffet de seg en hund.

– Vi var på utkikk etter hund hele sommeren, men det var ganske mye tørke fordi det var så stor etterspørsel.

Ny turkamerat

Den 25 år gamle studenten vokste opp med to dachshunder som ble brukt til jakt. Parson Russel terrieren Alvin, hennes første egne hund, skal også prøves på jakt, sier hun.

– Jeg har planer om å bruke Alvin litt til jakt, prøve han der, men mest er han ment som selskapshund og turkamerat. Jeg elsker å ha han med på tur, fordi han elsker å gå på tur. Han er så i sitt rette element når vi er på fjellet, det er også så utrolig hyggelig å ha noen å gå med.

Sirkushunden Alvin

Hun forteller at i forhold til dachshundene familien hadde før er Alvin mye mer energisk.

– Familiehundene var mere rolige. Denne rasen, Parson Russel terrier, er jo så mye mer energisk enn dachs. Men det er litt bra, han kan masse forskjellige triks, han er en liten sirkushund, sier Osen mens hun ler.

Ettersom Osen og samboeren begge er inne i en praksisperiode har de begge god tid til å være sammen med Alvin. Han er enten med samboeren på jobb eller så har Osen fridag og bruker mye tid med hunden.

– Når jeg har fri, tar jeg gjerne med meg Alvin og er borte hele dagen, da er jeg tilbake til middagstider, forteller hun med et smil.

Studenten sier det kommer til å bli vanskeligere når de er ferdige i praksis, når Alvin må være en del alene på dagtid. Til og med etter studiene, da de får jobb, blir det utfordrende for terrieren.

Flokkdyr

Osen fortsetter med å si at hunder har det best når de er med folk. Hunder stammer fra ulven, og i likhet med stamfaren er de også flokkdyr. Allikevel er hun ikke så nervøs ettersom de har fått brukt mye tid på Alvin i valpeperioden.

– Det er første tiden med hunden som er viktigst, det med tilknytning og at han blir trygg. Så må man bare øve på å være alene, for det må jo hunder, ellers går det ikke opp. Det er jo en livsstil og en hobby å ha hund, så man må jo bruke tid på det.

Rampete

Hun forteller også at Alvin kan til tider være en liten pøbel, men legger fort til at det er vanlig for valper å bryte litt regler for å få oppmerksomhet.

– Han kan plukke opp en sokk også stikke av med den, selv om han vet han ikke har lov til det. Men han hører jo til en veldig energisk rase, det er også en ting valper ofte gjør, sier Osen mens Alvin spinner rundt i hagen.

_{^{Osen forteller at hun skulle gjerne hatt
Alvin allerede i mars da landet stengte,
men selv om hun bare har hatt Alvin i
underkant av to måneder er det åpenbart
mye kjærlighet og tillit mellom hund og eier.}}

^{Fem måneder gamle Tingo er en
blandingsrase mellom
Pomeranian og Kleinspitz.
Han ble hentet 27. juni av
27-åringene Emilie Jørstad
og Lars Johannes Kippervik.}

På parkeringsplassen utenfor Coop Mega i Volda møter jeg Lars Johannes Kippervik og den fem måneder gamle hunden Tingo. De tar meg med inn til en liten leilighet hvor samboeren Emilie Jørstad venter. Hunden er en svart miks av Pomeranian og Kleinspitz og med en gang den slippes av båndet løper han rett mot sofaen hvor Jørstad sitter.

Tingo hopper rett opp i sofaen som om den har gjort det hele livet, selv om hunden først lærte det to dager tidligere. Kippervik setter seg ved siden av samboeren og Tingo begynner med en gang å kose med foreldrene.

Lenge ønsket seg hund

Paret har bodd sammen i ett og et halvt år, men har ønsket seg hund helt siden de først ble kjærester.

– Vi har vel snakket om det siden vi ble sammen, men det ble nok framskyndet litt da korona kom. Da gikk det litt kjappere enn vi hadde tenkt, forteller Emilie Jørstad med et smil.

Diskusjonen om hund gikk ordentlig i gang da samboerne i mars, endelig flyttet til et sted hvor dyr var tillatt. Allikevel ventet paret til sommerferien med å skaffe seg hund.

– Vi lette etter omplasseringshunder først, men enten så måtte de hentes med en gang eller så hadde de problemer med å være alene hjemme. Ingen av de tingene var gunstige for oss, forteller 27 år gamle Lars Johannes Kippervik.

Kjæresten hans legger fort til at de ikke er så mye borte og at nesten alltid er en av de hjemme, men at man alltid blir noe borte fra hjemmet.

Gal av koronaen

Den 27. juni kjørte paret til Innlandet for å hente Tingo. Det ble da noen timer med biltur hvor den åtte uker gamle valpen satt på fanget til 27 år gamle Jørstad. Da de var tilbake i Volda merket de at hunden allerede da var nokså trygg på dem.

– Han holdt seg ganske nærme oss og var ganske lojal allerede da, selv om leiligheten vår var et ukjent sted for han, forteller hun.

Jørstad legger til at lockdownen ble mye lettere etter at de fikk Tingo.

– Vi var såpass mye hjemme, man blir jo litt gal av å bare gå hjemme også, avslutter Kippervik.

Selv om det for tiden nesten alltid er en hjemme av samboerparet, har de fortsatt trent på at Tingo skal klare å være alene hjemme.

– Vi begynte med å gjemme oss litt her inne i leiligheten, gå på andre rom og lukke døra, gå ut i gangen i ett minutt og litt sånne ting. Han er veldig flink, blir kanskje to-tre bjeff før han går og legger seg, sier Kippervik.

Første prioritet

Paret forteller at det er umulig å alltid være hjemme så det er lurest å passe på at hunden deres klarer å være alene hvis det trengs. De skyter fort inn at hvis de er borte over lengre tid er det ikke vanskelig å få hundepass.

– Vi hadde ikke skaffet oss en hund hvis vi ikke hadde tid til å være med den. Da korona kom ville vi virkelig få hund, men vi ventet fortsatt til sommerferien sånn at vi visste vi kom til å ha nok tid, understreker Jørstad.

Kippervik avslutter med å si at de ble enige om at de måtte ha mye tid til hunden. Tingo skulle være første prioritet.

Overraskende lik

Paret sier at det beste med å ha hunden er det å komme hjem til han.

– Man gleder seg jo til å komme hjem, fordi det alltid er en hjemme som er kjempeglad for å se deg, sier Jørstad.

– Men hva er da det verste med Tingo?

– Det må være det å være borte fra han, bare det å gå ut døra er ille. Vi vet at han har det bra hjemme, men når jeg hører han bjeffe når jeg går ut vil jeg bare snu, forteller hun og ler litt.

Samboerne viser også til at hunden deres har blitt utrolig lik dem.

– Energinivået hans er veldig høyt og veldig lavt på skalaen, han løp etter en elektrisk sparkesykkel i 15 minutter en dag. Også ligger han og koser med oss i sofaen hele dagen en annen dag. I dag sov han til og med til 12, det er litt skremmende hvor lik oss han er, smiler Kippervik.