Spøkelseshistorier fra Søre Sunnmøre
Hotell Union Øye
De ansatte kan høre fottrinn i gangene, de kan høre gråt. Om vinteren når hotellet er stengt og vannet er skrudd av, kan de likevel høre noen tappe vann.
Tåken ligger tykt over Sunnmørsalpene, som omkranser det brunkledde hotellet.
De mørke eikeveggene er dekorert med malerier. Lampene fra resepsjonen lyser opp rustningen plassert ved steinpeisen. Knitringen i gløret akkompagnerer den trompetdrevne jazzlåten, som man kun legger merke til om man hører etter.
I resepsjonsluken dukker hotelldirektør Mariann Øye raskt opp etter et lite klunk i ringeklokken.
Øye tar oss med til et av fellesrommene på hotellet. Alle stolene i rommet er ledig. Hun setter seg ned ved peisen. Stemmen hennes endrer tone, idet hun begynner på historien om Lindas møte med sitt tragiske endelikt.
Tåken lå tett over over Norangsvika også da Linda ble funnet livløs i vannkanten, for over hundre år siden.
Fra bilvinduet kan vi skimte vinduet til det blå rommet. Rommet der Linda levde sine siste dager.
Hårene på ryggen reiser seg, idet vi får nøkkelen til rom syv i andre etasje på Hotell Union Øye.
I enden av gangen skimter vi skriften på døren.
Nøkkelen vris om. Med den ene hånden på dørhåndtaket og den andre på dørplaten må vi med kraft tvinge døren opp. Vi er inne i det blå rommet.
Rett ved døren står et blankpolert kaffebord, med to blåstripete stoler på hver sin side. De marineblå fløyelsgardinene slipper dagslyset inn og lyser opp den hvite himmelsengen midt i rommet.
Øye tilbyr alle gjestene som overnatter på rommet om en skål med hvitløk. Løken skal garantere en god natts søvn, uten overraskelser. Vi takker nei. Vi håper fraværet av hvitløken gjør at Linda føler seg velkommen hos oss.
Linda som selv jobbet som tjenestepike på hotellet har selv vært innenfor disse fire vegger. Hennes elsker og Keiser Wilhelm sin offiser, Phillip, ble forelsket under det samme taket.
Kjærligheten mellom de to blomstret, som det mosekledde bjørketreet utenfor hotellet.
Men et skår i kjærligheten skapte trøbbel i paradiset Øye, på Søre Sunnmøre. Phillip hadde allerede giftet seg i et arrangert ekteskap, hjemme i Tyskland.
Før Phillip seilte ut gjennom fjorden og tilbake til Tyskland, lovet han Linda å skille seg fra sin kone.
Ett år senere kom Keiser Wilhelm tilbake til Øye. Fremst på kaikanten stod Linda, idet skipet la til kai. Men Phillip gikk aldri i land i Øye igjen.
Keiser Wilhelm gav Linda et brev, der det stod at Phillip ikke fikk skille seg fra konen sin. I brevet lå også en giftering Phillip hadde lovet Linda, før han dro.
I frustrasjon under seilasen opp til Norge, hadde Phillip tatt sitt eget liv og blitt ett med havet.
Kvelden går rolig for seg på det blå rommet. Vi bestemmer oss for å få et par timer søvn, i Linda sin himmelseng.
Vi setter alarmen på klokken 03:00, i håp om å føle nærværet av det uforklarlige.
Trøtte etter tre fattige timer med søvn, trosser vi frykten og beveger oss ut i gangene på det 128-år gamle hotellet.
Etter at Linda fikk høre om Phillip sitt selvmord, forsvinner hun. Hele bygda tar del i leteaksjonen. De leter langs fjorden, langs fjellene, i alle låver og uthus.
En sommermorgen fant de Linda. Omkranset av tåken, lå hun og vaket i vannkanten. Huden var kritthvit, leppene var blå som tapeten i rom 7. Hun hadde fullt brudeklede på, blomster i håret. Phillip sin forlovelsesring på hennes høyre ringefinger.
Siden den gang har Linda sjekket inn på Hotell Union Øye, for å aldri sjekke ut igjen.
Den lange natten i det blå rommet ble fattig på paranormale hendelser.
Men vi kan likevel ikke utelukke at Linda fortsatt romsterer i de skyggelagte gangene.
På veien ut forteller nemlig hotelldirektør Mariann Øye at gjester har lagt igjen hilsener til Linda, etter å ha overnattet på det blå rommet.
Dette er vår hilsen til Linda.
Fru Svendsen kunst og kulturkafé
Ikke alle gjester går etter stengetid, det er først da noen gjør sin entré.
På en solskinnsdag er det ingen steder som lyser opp Ørsta mer enn Svendsen kultur og kunstkafé. Det gule, gamle trehuset står på toppen av gågaten i Ørsta sentrum, og smykker seg i solen.
Uteområdet er fylt av mennesker som nyter været med et raust stykke kake på asjetten og kaffe i koppen.
Men når mørket faller, blir det ensomt for de ansatte på kafeen. De føler seg likevel ikke alene.
De besøkende på kafeen er ikke lenger synlige. De drikker ikke kaffe ved solveggen. Men de lar høre fra seg.
Anne Elin Brautaset, eier av kaféen vil ikke kalle de besøkende for spøkelser. Hun sier heller at det har bodd folk i huset før, som stikker innom for et besøk, daglig.
- Jeg er ikke redd, det er jeg ferdig med. Det er tung energi og mye støy, akkurat som om huset er fullt. Dette endrer seg så fort man skrur på lyset.
Gjestene får bildene på veggen til å henge skeivt, selv etter de har blitt rettet opp flere ganger i løpet av dagen.
Bygget ble reist i 1867 av handelsmannen Vebjørn Svendsen, og var et av de første byggene i sveitserstil på Sunnmøre. Svendsen hadde en kone, Laura. Han hadde også to døtre, Ragnhild Margrethe og Henrikke Svendsen.
Herr Svendsen gikk konkurs, og familien valgte å åpne gården som et hotell.
Fru Svendsen kunst og kulturkafé har vært med på en episode av «Åndenes makt». Der fikk de bekreftet av medium, Lene Ranehagen, at det er de gamle huseierne som fortsatt steller på kafeen.
- Den vi tror hjemsøker oss litt er Henrikke, og kanskje en tjenestepike.
Henrikke Svendsen fikk ansvaret for hotelldriften.
Hotellet ble en stor suksess og det kom gjester fra hele verden. Selv Edvard Grieg besøkte hotellet i 1894.
Henrikke giftet seg med enkemannen Johannes Melle, som fra tidligere ekteskap hadde syv barn. Med Henrikke får han seks barn til. Selv med 13 barn beholder Henrikke kontrollen over hotellet.
Henrikke ble værende i bygden til hun døde i 1940 og forlot de levendes verden. Kroppen ble begravet, men Henrikke selv har ikke lagt seg til hvile ennå.
Medium Lene Ranehagen erfarte en tilstedeværelse av en annen kvinne. Det kan være at hun følte tjenestepiken Anne Elisabeth sitt nærvær.
Anne Elisabeth og Henrikke hadde sannsynligvis et tett forhold, ettersom Anne Elisabeth oppkalte flere av barna sine etter bestyrerinnen sin.
Selv med hjelp av et medium og tilbud om å drive vekk åndene, valgte de ansatte å la det overnaturlige forbli i bygget, for å bevare husets sjel.
Så ikke vær redd om du skulle høre lyder du ikke kan forklare når du besøker det gamle, gule huset i Ørsta gågate.
Det er ingen inntrengere du hører.
Det er bare noen gamle kjenninger som passer på huset.
Herøy Gard
Det sies at du kan høre skrikene fra graven når mørket faller.
Gå forbi Herøy gard, de nedgrodde gravsteinene og ruinene av kirken. Se under grenene på det mektige treet. Ved stammen vil du se et jernkors. På korset står «Anna med barnet», til minne om Anna Margrethe Irgens Holst og hennes åttende barn.
Julen 1840 gikk Anna høygravid. Hun hadde tidligere født syv barn. Kun fire av dem var fortsatt i live.
Den 23. januar 1841 døde Anna av sykdom, i en alder av 41 år. Hun hadde ennå ikke født sitt åttende barn.
Den 2. februar ble Anna gravlagt. Presten var bortreist. Bisettelsen skulle derfor finne sted ved neste gudstjeneste.
Et jernrør ble plassert på kisten, stikkende opp fra jorden, slik at presten kunne kaste jord på kisten.
Jakob var for sen.
Anna hadde blitt levende begravet og født barnet inne i kisten.
Trolig hadde Anna selv vært skinndød.
Senere på kvelden kommer Annas ektemann, Johan Christoffer Brun, til graven. Han velger å grave kisten ned igjen. Over graven reiser han et jernkors og graverer inn et minne om sin kjære.
«Anna med Barnet - 2.2.1841».
Det sies at du fortsatt kan høre Anna med barnet skrike fra graven ved Herøy gard.
Her kan du lese mer om Anna med barnet https://digitaltmuseum.no/011085439620/anna-med-barnet
