Utenfor

Inne i en tomannsbolig i Volda sprer kaffelukten seg.

– Håper dere liker det, det er ekte sudansk kaffe, smiler Mona Abdulsalam idet hun serverer varm kaffe, nøtter og kjeks.

41-åringen flyttet til Norge for nesten fire år siden, sammen med seks barn og ektemannen, Ameer.

Praten flyter godt på norsk, men innimellom må hun ty til engelsk for å forklare seg. Det er likevel ingen tvil om at Mona er tydelig engasjert.

Familien på åtte flyttet til Norge fra Libya på grunn av uro i landet. Opprinnelig kommer den imøtekommende familien fra Sudan, men de måtte også flytte derifra på grunn av krig og elendighet.

Etterlengtet trygghet

Etter å ha kommet til trygge Norge, så familien Abdulsalam fram til å etablere seg med livene sine på Søre Sunnmøre.

Både mor og far i den store familien har gjennomført introduksjonsprogrammet på Volda læringssenter. De seks barna har vært gjennom et tilpasset opplegg i skoleløpet i Volda.

Introduksjonsprogrammet

* Formålet med introduksjonsprogrammet er å gi innvandrere grunnleggende ferdigheter i norsk, grunnleggende innsikt i det norske samfunnslivet, livsmestring og å forbedre dem til arbeid eller utdanning.

* Målgruppa for ordningen er innvandrere og de som har fått innvilget asyl og dermed fått status som flyktninger.

* Aldersspennet er personer mellom 18 og 55 år.

* Det er kommunene som har ansvar for gjennomføringen av programmet.

Kilde - regjeringen.no

Mona understreker at familien på åtte ikke led noen økonomisk nød før de flyttet til Norge, men at det var barna og deres framtid som var grunnen til at de flyttet nordover.

– Vi flyktet først fra Sudan til Libya. Der tok jeg utdanning og fikk en god jobb. Men barna hadde ingen framtid der, det var ikke trygt. Derfor så vi oss nødt til å flytte, sier hun åpenhjertig.

I Libya utdannet hun seg til sosialarbeider med spesialisering innen psykologi, på universitetsnivå. Når hun i 2018 kom til Norge sammen med familien, så Mona lyst på livet, etter mange år med usikkerhet.

– Må starte helt på nytt

Likevel er det noe som gjør livet i Norge vanskeligere enn Mona kunne se for seg.

Den syv år lange utdannelsen hun har fra Libya, er ikke godkjent i Norge.

– Jeg måtte starte helt på nytt, forteller hun litt preget.

For å få forsørget familien har seksbarns-moren sett seg nødt til å skaffe en jobb ved siden av omstarten på skolebenken.

Mona jobber nå tre dager i uken på Bratteberg barnehage, og trives godt der. I tillegg har hun to dager på skolen hver uke.

– Jeg er i gang med et fagbrev som barne- og ungdomsarbeider. Dette er en kortere vei for meg mot en fast og relevant jobb, enn å måtte ta igjen all utdanningen jeg allerede har tatt i Lybia.

Kjent problemstilling

– Dette er et kjempeproblem, og det er helt åpenbart at vi trenger et bedre godkjenningssystem for innvandrere som kommer til Norge.

Det sier forsker i Fafo, Jon Horgen Friberg, om situasjonen mange innvandrere står overfor når de kommer til Norge.

Friberg har doktorgrad i sosiologi, og har jobbet med ulike problemstillinger knyttet til innvandring og integrering siden 2004.

Han mener historien til Mona er et altfor utbredt problem i Norge.

– Dette er dessverre en kjent problemstilling som har gått litt under radaren i Norge, og det rammer ganske mange. For de det gjelder er det antagelig et stort nederlag.

– Ressurssløsing

Ifølge Friberg er det to hovedutfordringer med dagens system.

– Den ene er at man må koble introduksjonsprogrammet mye tettere med utdanningsløpene i Norge. Den andre utfordringen er at det er åpenbart sløsing med mennesklige ressurser, og det er jo også innmari surt for de flyktningene som kommer til Norge med en utdanning i bagasjen.

Friberg synes introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger er dårlig beregnet for de som kommer med utdanning.

Samtidig påpeker han at det norske systemet skiller på innvandrere - basert på hvor i verden de kommer fra.

– Det er helt tydelig at det er forskjellsbehandling og en form for diskriminering. Mange av de som kommer med utdanning fra et annet land, gjerne utenfor Europa, blir behandlet som ufaglærte, og det taper det norske samfunnet på i det lange løp.

Kjenner på urettferdighet

At de norske reglene er så strenge som de er, har Mona liten forståelse for.

– Jeg synes det er urettferdig, veldig urettferdig, sier hun og ler oppgitt.

Mona føler hun har mye kompetanse å bidra med. Hun hadde sett fram til å etablere seg på Søre Sunnmøre, sammen med den store familien sin.

– Jeg hadde gledet meg til å betale skatt, og få et nettverk gjennom jobben. Selv om jeg har vært heldig å fått en annen jobb, så var det ikke dette jeg hadde sett for meg, erkjenner 41-åringen.

– Viktig med strenge og tydelige kvalitetskrav

Jon Helgheim fra Fremskrittspartiet har uttalt seg kritisk til innvandringspolitikken i Norge ved en rekke anledninger.

Han syns det er viktig med strenge krav for godkjenning av utdanninger fra andre land.

– Det er veldig viktig med strenge og tydelige kvalitetskrav, fordi utdanningssystemene er generelt mye dårligere i mange andre land enn i Norge, fastslår Helgheim.

Han erkjenner likevel at kravene i enkelte tilfeller kan være til hinder for økt kompetanse i Norge, og dermed sløsing av ressurser.

– Det burde vært en rekke overgangsordninger for de innvandrerne som kommer til Norge med utdanning. For mange burde det ha vært et målrettet og spisset opplegg, slik at de kan gå raskt ut i arbeid. På dette området er det rett og slett et stort forbedringspotensial, understreker Frp-politikeren.

Naturlig med forskjellsbehandling

Helgheim mener det bør være forskjell på hvor i verden man kommer fra, for å få godkjent utdanningen sin.

– Det er naturlig. Noen land nær oss har også gode utdanningssystem, men i for eksempel store deler av Afrika og Asia er ikke utdanningsnivået i nærheten av her i Norge, og det blir dermed urimelig å ha de samme utdanningskravene.

– Syns du ikke det er diskriminerende?

– I enkelte deler av verden er språk, utdanning og kultur så forskjellig at det gjør integreringsprosessen veldig vanskelig. Det ville ikke ha vært naturlig å ha de samme kravene for alle innvandrerne som kommer til Norge, svarer Helgheim bestemt.

– Viktig for alle med god integrering

Friberg fra Fafo syns det er avgjørende å lykkes med integrering av innvandrere - og peker på at deltakelse i arbeidslivet er en stor del av integreringsprosessen.

– Det er ikke bare viktig for den enkelte innvandrer, men også veldig viktig for Norge. Det er veldig dyrt for staten om folk ikke er i jobb. Det er avgjørende for velferdsstaten sin bærekraft å få sysselsatt innvandrere på lik linje som nordmenn.

Han er likevel tydelig på at det er stor variasjon og forskjell mellom den enkelte innvandrer, men at det likevel er vanskeligere for flyktninger å komme seg inn i arbeidslivet.

Innvandring i Norge

* Kun 62 prosent av de som gjennomfører det obligatoriske introduksjonsprogrammet for nyankomne innvandrere er sysselsatt i jobb eller utdanning et år etter endt program.

* En gjennomsnittlig månedslønn til innvandrere er 45 000 kroner, mens gjennomsnittslønnen til etniske nordmenn ligger på 52 000. 

* I Norge er 4,4 prosent av etniske nordmenn arbeidsledige, men tallet er betraktelig høyere hos innvandrere. Det er nemlig 9,7 prosent av innvandrere som er bosatt i Norge som er arbeidsledige.

Kilde - ssb.no

– Språkvansker, dårlig utnyttelse av kompetanse og diskriminering er viktige barrierer å få brutt om vi skal lykkes med å integrere innvandrere i det norske arbeidslivet, mener Friberg.

Han mener det er helt avgjørende å få sammensveiset introduksjonsprogrammet tettere med det ordinære utdanningssystemet i Norge, slik at innvandrere kan utnytte den kompetansen de sitter på.

– Det er sløsing med ressurser at man ikke lar innvandrere med utdanning få en mulighet til å jobbe. Norge taper på dette på sikt, og det gjør også de enkelte individene som har reist en lang vei for å få et trygt og stabilt liv her.

Har akseptert situasjonen

Tilbake i Volda sitter Mona fortvilet for den lange omveien inn i arbeidslivet.

– Jeg kan ikke gjøre annet enn å akspetere situasjonen, selv om jeg syns det er kjipt, sier hun.

Familien Amdulsalam ser for seg et varig liv i Norge, og da nytter det ikke å hvile på laubærene.

Alle de seks barna går på skole i Volda, mens Mona må kombinere jobben som barnehagetante med utdanning. Mannen Ameer prøver også å etablere seg i arbeidslivet, så langt uten hell.

– Mitt håp for framtiden er å være i en fast jobb som jeg trives i, og at barna fullfører skoleløpet og utdanningen i Norge. Vi er positive til framtiden, smiler Mona.