Vannmannen
Morten Stridh, et liv viet til havet.
Alt startet i 1968 i Tromsø, der Morten Stridh og tvillingbroren Remi hans ble født. Familien besto av mor Astrid, far Reidar og storebror Aksel. En familie som snart skulle bli revet bort av bølgene.
Året etter dro Astrid og Aksel for å besøke Reidar, som jobbet i gruvene på Svalbard. På vei tilbake til fastlandet kom skipet i havsnød.
Noe av mannskapet stakk av med den store livbåten. Passasjerene måtte presse seg sammen på en liten flåte. Kulden gjorde resten. Astrid og Aksel frøs i hjel. Igjen sto en alenefar med to små barn som veldig tidlig lærte at havet både gir og tar.
I 1978 flyttet familien til Hareid. Kanskje inspirert av funnet av Rundeskatten, begynte faren å jobbe under vann, mener Morten. Han startet som arbeidsdykker og var også med på og hente opp gjenstander fra skipsvraket ved Runde på oppdrag for Bergen Sjøfartsmuseum.
Morten vokste opp med lukta av havet og mange historier fra dypet rundt kjøkkenbordet.
Det var aldri noe spørsmål om havet kom til å prege livet hans. Spørsmålet var bare hvordan.
Gutten i gummibåten
Mortens første møter med dykking var på Runde sammen med faren.
Han satt kvalm og sjøsyk i en liten gummibåt og gynget i bølgene mens faren var nede. Morten ventet spent på å se hva som kom opp fra dypet.
Etter hvert fikk Morten våtdrakt og begynte å fridykke. Han ble med på bassengtrening i en periode der et lite, men ivrig dykkemiljø vokste fram på Hareid.
Som ungdom begynte Morten med undervannshockey sammen med kompisene. De spilte hockey under vann med et blylodd som puck. På bildet sitter Morten i midten med svart jakke.
Trillebår og søppel-skatter
I ungdomstiden lastet han dykkerutstyret opp i en trillebår og trillet ned til moloen i Hareid sentrum. Derfra hoppet han i sjøen med kompisene, og lette etter det han den gang kalte skatter. I dag innrømmer han at det stort sett var skrot som ingen ville savne. De fanget også mye fisk. Det lærte dem en enkel regel: jo mer du fanger, jo mer må du spise. For en som egentlig ikke er spesielt glad i fisk, ble det ofte til at fangsten ble kastet før de kom hjem.
Det var ikke fisken som betydde mest. Det var letingen, oppdagelsene og spenningen av å være et annet sted.
Privat foto
Privat foto
Fra sportsdykker til arbeidsdykker
I 1985 tok Morten sportsdykkerkurs i Tønsberg. Etter det har han fylt på med kurs hver gang han føler at erfaringen på et nivå er «oppbrukt». Slik har han kunnet gå dypere, lengre og tryggere.
Siden 80‑tallet har han arbeidet som arbeidsdykker. I dag kan han dykke til over 100 meters dyp med riktig utstyr.
– Største fordelen med å kunne dykke dypt er at det er færre som har vært der.
Morten Stridh
Rundt Sunnmøre, og ellers i Norge og verden har det blitt et sted mellom 8000 og 9000 dykk. I toppåret 2002 jobbet han som arbeidsdykker og instruktør og hadde over 600 dykk på ett år. På denne tiden bygger han, broren og en kompis opp Akvanaut Undervannsklubb til å bli Norges største dykkeklubb med over 350 medlemmer.
Når havet tar en kollega
I 2003 skjer det som setter dykkeinteressen midlertidig på pause. Morten mister en kollega på jobb. Etter toppåret med 600 dykk kommer en naturlig bølgedal. Han trenger en pause fra det harde kjøret. Morten blir siden mer ettertenksom, men stopper ikke jakten på "skatter".
Skattejegeren
Morten ønsker å oppdage nye ting som ingen har sett før.
Han brenner for historiene som er knyttet til gjenstandene han finner under vann. Han vil heller finne noe med en sterk historie enn noe med høy pengeverdi.
Skatter i bunnfallet
De første som fant de kjente vrakene morten dykket i, tok med seg det åpenbare. Klokker, kompass, gull og de mest verdifulle gjenstandene. Da han kom frem, var mye av "gullet" vekke. Igjen lå bunnfallet.
Likevel er det her Morten liker seg best. Der finner han gjenstander de andre ha oversett. Ting som ligger i skuffer, lommer og andre steder folk ikke har brydd seg om.
En gang finner han en uniform på et tysk vrak. Inni ligger en rund boks for tobakk, og denne inneholdt et lite hjerte i skinn med en hårlokk inni. For Morten er dette mer verdifullt enn en blank skipsklokke. – Du kjenner nesten personen bare av å se på det, sier han.
Inni et annet vrak finner Morten og Felix et gammelt fotoapparat, oppløst i en stor klump av metall og lær. De legger det i skylleveske, lar det ligge og skyller igjen. Resultatet er over hundre små tannhjul og deler, den minste knapt halvannen millimeter. Han deler opp bit for bit, og finner en ring med produsentnavn inni restene. På en antikvitetside på nett kunne han søke opp tilsvarende kamera som de hadde funnet
Fast i vraket
En dag utenfor Florø gjør Morten det han likte aller best, å gå litt lengre enn de andre.
Han var og dykket i vraket til det tyske lasteskipet "Optima" som ligger på rundt 40 meters dyp og hviler på siden. Han følger en gang innover, videre til en lugar. Sikten blir dårligere, han bestemmer seg for at han sett nok og vil svømme ut igjen. Da innser han at veien ut ikke skulle være like lett. Døren er ikke å finne, og vegger og tak glir inn i hverandre.
Han begynner å lete raskere og raskere, men finner ingen vei ut. Pusten går kortere og tyngre. Han legger seg ned på "gulvet" og sjekker hvor mye luft som er igjen. Tanken om å gi opp dukker opp, ikke dramatisk, bare kald. Han vurderer til og med å henge utstyret ut et koøye, så de skal lettere kunne finne han. Så skjer skiftet. Panikken brenner ut. Det blir stille inni ham.
Systematisk føler han seg frem langs veggen.
Finger for finger, centimeter for centimeter. Til slutt treffer han en kant, en åpning og et svakt lys. Han svømmer fort ut gjennom gangen, glir ut av vraket og opp langs tauet. Oppe ved overflaten er han utslitt, men i live.
Etter denne dagen er han ferdig med de aller villeste stuntene inne i vrak.
– Jeg er fornøyd hvis svømmeføttene stikker ut nå, sier han.
Den "cowboyen" han var som ung, vil han ikke at sønnen skal bli.
Tre generasjoner under vann
Historien starter med en far som dykker på Rundeskatten og siden får dykkersyke. Alle de fire sønnene hans tar dykkersertifikat og arver hans lidenskapelige interesse for havet. Morten blir den som gjør det til et livsprosjekt.
Da Morten får sønnen Felix, er det nesten gitt at gutten skal i sjøen.
Felix er i bassenget med dykkerutstyr før han begynner på skolen. Som tiåring tar han kurs. Når han blir eldre gjør han førstegangstjeneste i Kystvakten, får fagbrev og går inn i arbeidsdykking, akkurat som faren.
I dag dykker far og sønn sammen.
Ofte på de samme vrakene, med de samme detaljerte tegningene av skipet i hodet.
Forskjellen er at Morten nå holder litt igjen. Det han selv gjorde som ung, langt inn i mørke rom, langt ned og litt for mye risiko, vil han at sønnen skal slippe.
– Jeg vil at han skal bli en bedre og tryggere dykker enn meg, sier Morten.
Samtidig vet han at interessene går i arv. Det gjorde de jo for ham også.
En av gjenstandene som skiller seg ut, er en kasse med brev fra andre verdenskrig, hentet opp fra vraket til den tyske jageren "Georg Thiele" i Narvik. Brevene var skrevet til den tyske soldaten Ernst Rappel fra foreldrene hans. Morten fant dem og ga dem nytt liv på land. På nettet finner han ingen etterkommere.
Privat foto
Privat foto
Redigert med hjelp av KI
Redigert med hjelp av KI
Brevet er oversatt av Alma Basler
En av de morsommere tingene Morten har funnet er denne kondomen som lå inni lommen på uniformen til en tysk soldat
Privat foto
Privat foto
Museet som brant ned
Morten, og før han faren Reidar, samlet gjenstander i mange år til et museum på gården hjemme på Hareid. Dette var hovedsaklig gjenstander hentet opp fra skipsvrak langs norskekysten.
I 2018 er Morten på jobb nordpå da telefonen ringer. Det er Felix som sier at låven på gården med verksted, lager og museet står i full fyr. Inne er det kompressorer, gasstanker, verktøy for millioner. Brannvesenet må holde avstand på grunn av eksplosjonsfare. Til slutt lar de bygningen brenne til grunnen.
Når Morten kommer hjem, er det bare en svart haug igjen. Borte er loggbøker fra arbeidsdykking, glassmontre med historierike gjenstander, kassen med brev, små ting samlet fra flere tiår under vann. Rundt 1500 gjenstander vekke på et blunk.
– Jeg trodde ikke jeg hadde så mye, men når vi begynte å gå gjennom bilder og lister etterpå, var det et helt liv som lå der inne, sier han.
Det var bare få ting som overlevde brannen, resten er historie og finnes bare i hukommelsen.
Nå jobber Morten med å bygge opp et nytt museum som i utgangspunktet baserer seg på ting faren har samlet opp.
Eksotisk jakt
Den evige jakten etter skatter tar ham med langt bort fra Sunnmøre. I Sør‑Afrika står han foran en sjiraff på rundt 1400 kilo. Ett skudd senere har han sitt livs merkeligste trofé.
–Én uke i Afrika, ett skudd, én sjiraff, sier han. Hodet blir utstoppet og skinnet blir preparert, og sendt i container til Danmark, gjennom et løp med papirer og veterinærattester før den i det hele tatt får lov til å forlate Afrika. Noen måneder senere kjører Morten selv til Danmark, laster sjiraffen opp på en pickup og setter kursen nordover. På vei hjem stopper familien i Kristiansand, med campingvogn på slep og sjiraffen på lasteplanet. Klokka er ni om morgenen utenfor Dyreparken. Morten skal flytte sjiraffen fra lasteplanet til campingvognen, men han oppdager at døra til campingvogna er for smal. Resultatet er at han må forsøke å presse et altfor stort sjiraffhode gjennom en altfor liten dør, mens unger på vei til å se levende sjiraffer, stopper opp og stirrer forskrekket. – Det var fryktelig flaut mens det sto på, sier han. – Men det ble en god historie.
Nå ligger hodet utstoppet under stuebordet i gamlehuset som brukes til utleie for tilreisende dykkere. –Det pleide å ligge ute på gulvet, men det ble mange etterligninger av grevinnen og hovmesteren på seine kvelder, forteller han.
Det begynte med et forlis på vei fra Svalbard, der Morten mistet moren og storebroren.
Siden har havet vært en kulisse, arbeidsplass og motspiller i livet til Morten Stridh.
Så lenge kroppen fungerer, vil Morten tilbake under overflaten for å finne spor etter liv som kan fortelle en historie. – Ting er bare ting, sier han. – Det er historiene bak tingene som betyr noe. Og så lenge det finnes historier som ligger og venter i mørket på bunnen, finnes det også en vannmann på Hareid som har lyst til å dykke etter dem.
Built with Shorthand