«Man skulle jo tro at når man har fått medhold fra Fylkesmannen, at noe skulle skje»

Kari er en stolt og omsorgsfull mor. Når Nærnett besøker henne, viser hun frem ulike ting som barnet hennes har laget.

– Det er virkelige vakre ting som blir laget, sier Kari og viser frem noen malerier.

Hun har i flere år kjempet med nebb og klør for at barnet hennes skal ha det trygt, godt og stabilt på skolen. Kari forteller at hver dag er en kamp for barnet hennes som ikke vil på skolen.

– Vegringen er altomfattende og kan starte allerede kvelden før. Det er vondt å se at barnet mitt har det sånn, sier Kari.

Barnet trenger hjelp

I starten av grunnskolen ble det tidlig kartlagt at barnet til Kari kom til å trenge hjelp og tilrettelegging på skolen. Det ble derfor holdt et ressursteam-møte på Helsestasjonen i Volda. Kari forteller at PPT og barne- ungdomspsykiatrisk klinikk (BUP) avklarte fort at barnet trengte hjelp. Ifølge kommunen blir det ikke skrevet referat fra slike møter.

– Jeg fikk fastlegen til å henvise til BUP, mens skolen skulle ta kontakt med PPT. Læreren sa til meg at barnet mitt skulle bli henvist til PPT en måned etter ressursteam-møtet. Jeg ventet på å bli kontaktet og fikk beskjed først fem måneder senere fra skolen om at administrasjonen hadde forlagt henvisningen til PPT. Det ble altså aldri sendt noen henvisning, hevder hun.

Nærnett har fått innsyn i den første stadfestingen til PPT som kom åtte måneder etter at ressursteam-møtet fant sted på Helsestasjonen i Volda.

– Når et helt team er enige om at barnet mitt trenger hjelp, skaper det stor mistillit til skolen når de bruker såpass lang tid på å få i gang en prosess.

Starten på et dårlig samarbeid

Kari blar i en bunke med dokumenter, og sier at systemfeilene ikke stopper her. Veien skulle bli lang og kronglete for at barnet til Kari fikk hjelp i riktig tid.

Da Kari på et senere tidspunkt klaget inn til Fylkesmannen på et enkeltvedtak for kommende skoleår, var gleden stor da hun fikk medhold i saken. Fylkesmannen mente at enkeltvedtaket ikke var tilstrekkelig tilrettelagt for eleven, og opphevet dermed Volda kommune sitt enkeltvedtak. På bakgrunn av tidligere erfaringer, leverte Kari en kopi av medholdet fysisk til rektor.

– Jeg leverte kopi av medholdet fra Fylkesmannen personlig til rektor fordi jeg var klok av skade, sier Kari.

Den første klagen til Fylkesmannen

Kari opplyser at det ved hvert skoleår blir fattet enkeltvedtak for det kommende skoleåret. Bakgrunnen for at Kari klaget inn til fylket, var fordi hun ikke mente tilretteleggingen på skolen var bra nok, og at PPT kunne være en god ressurs i saken. I svaret på klagen til Fylkesmannen står det at Fylkesmannen i Møre og Romsdal opphever Volda kommune sitt vedtak. Kommunen må gjøre et nytt vedtak innen en gitt dato – etter at PPT har vurdert saken på nytt. 

Fylkesmannen skriver at det synes klart at PPT skulle ha vurdert saken på nytt før skolen gjorde vedtak for neste skoleår. Videre står det at skolen skal se til at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak er gjort. Det er en saksbehandlingsfeil at skolen ikke innhentet ny vurdering fra PPT før vedtaket ble gjort.

Videre legger Fylkesmannen inn en merknad hvor det står at det ikke er tilstrekkelig informasjon om elevens kompetanseutvikling i den individuelle opplæringsplanen (IOP). Dette er noe som skal avklares om eleven har avvik fra kompetansemålene eller ikke, noe det ikke er gjort i denne saken. Fylkesmannen skriver at dette må avklares og at det må gå klart frem av det nye vedtaket. 

– Man skulle jo tro at når man har fått medhold fra Fylkesmannen, at noe skulle skje. I hvert fall når det kommer tydelig fram i merknaden hva Fylkesmannen mener. Men, det er klart det blir tungvint når vedtaket både stopper opp ved oppvekstkontoret og hos rektor, sier Kari.

Da det nye enkeltvedtaket omsider var på plass, klager Kari nok en gang inn til Fylkesmannen.

Klaget inn til Fylkesmannen igjen

Etter at PPT hadde lagt inn en ny tilleggsuttalelse ved det nye enkeltvedtaket, klaget Kari inn til Fylkesmannen for andre gang. Tilleggsuttalelsen var ikke god nok for Kari, og enkeltvedtaket ble for diffust.

Hun klager derfor på samme grunnlag som sist. I vedtaket Fylkesmannen har skrevet, står det at mor holder fast ved det hun skrev i den første klagen, at vedtaket blir for flytende og lite konkret. Det kommer også klart frem av klagen at Kari ikke er fornøyd med tiden det har tatt for Volda kommune å forberede og behandle nytt enkeltvedtak etter den fristen som Fylkesmannen satt. 

Fylkesmannen vil påpeke at tillegget til den sakkyndige vurderingen ikke kommer med nye relevante opplysninger. 

Uenighet rundt nasjonale prøver

Et år det skulle bli holdt nasjonale prøver, ble det tatt opp i forkant av prøvene at Kari ønsket at barnet hennes skulle ta de nasjonale prøvene.

– Fordi mappen til barnet mitt var så udokumentert, klarte jeg ikke å sette en finger på hvor barnet mitt lå faglig. Det var fordi den individuelle opplæringsplanen ikke var tydelig nok.

Dette var ikke skolen enig i.

I et møtereferat uttrykker skolen at det ikke vil være heldig for eleven å ta de nasjonale prøvene, og at eleven ikke kom til å føle noe mestring.

– På bakgrunn av at jeg hadde uttrykt meg klart og tydelig om at barnet mitt skulle ta prøvene, så regnet jeg med at det ble sånn, sier Kari.

En dag barnet kom hjem fra skolen, hadde Kari spurt om hva de hadde gjort på skolen. Kari forteller at barnet hadde blitt satt på grupperom sammen med en annen elev, og at de hadde vært mye sammen de siste dagene.

– De andre i klassen skulle ta en stor prøve, fortalte barnet mitt. Så da spurte jeg om det ble brukt et ord som «nasjonale prøver», og det kunne barnet mitt bekrefte. Og der har ikke skolen fulgt de nasjonale prøvene sine retningslinjer. Jeg fikk bekreftet av lærer at barnet mitt ikke hadde tatt de nasjonale prøvene. 

Kari klager derfor inn til kommunen på bakgrunn av at de nasjonale prøvene ikke ble gjennomført. Skolen svarer følgende på klagen at det ikke er mulig for barnet å ta de nasjonale prøvene, men at det skal gjennomføres andre tester og faglig opplegg som skal sikre at de følger opp. 

Kommunalsjef oppvekst i Volda kommune, Per Ivar Kongsvik, og avdelingsleder Lene Nupen sier til Nærnett at de ikke vil kommentere enkeltsaker, men kan svare på generelt grunnlag. 

– Hvordan stiller kommunen seg til dette?

– Vi kan ikke kommentere enkeltsaker, så jeg skal gi dere et lite tips. Sjekk retningslinjene til nasjonale prøver, om hva som skjer og når det skjer sånn at dere har et litt bedre grunnlag inn mot saken, og kan se den med et litt nyansert blikk, svarer Nupen.

– I retningslinjene står det at det skal være fattet et enkeltvedtak i god tid i forkant av det nasjonale prøvene med tre ukers klagerett. Men vedtaket ble fattet først etter at de nasjonale prøvene ble gjennomført. Det er dessuten foreldre som har det siste ordet om barnet skal ta de nasjonale prøvene, ifølge informasjonsskrivet til Udir til foreldre.

– Ja, og så er det med skjønn fra skolen sin side om dette i utgangspunktet er til barnets beste. Det er ganske krevende for noen elever å gjennomføre de nasjonale prøvene.

– Men det er fremdeles foresattes avgjørelse?

– Ja, det tenker jeg. I en dialog med skolen, svarer Nupen. 

Les resten av tilsvaret til kommunen lenger ned i saken.

 Kari rister på hodet, og trekker ironisk på smilebåndet.

– Man skulle ikke tro at det gikk an. Hvis skolen ønsker et godt samarbeid, så er det åpenhet og ærlighet som må ligge til grunn for at vi skal kunne samarbeide. Jeg setter stor pris på at de informerer meg om både gode og dårlige dager rundt barnet mitt. Men det kan ikke være sånn at de tar seg friheten til å overkjøre ønskene mine, samtidig som det ikke virker som de lytter til mine erfaringer rundt utfordringene til barnet mitt.

Følelsen av å ikke bli lyttet til

Hun drar frem flere dokument som skal belyse hvordan ønskene hennes blir overkjørt. Hun forteller at dersom man skal søke om hjelpemidler knyttet opp mot diagnose fra NAV, må det være gjennomført eksempelvis en Logos-test som skal avdekke om barnet har dysleksi.

I et møtereferat fra tverrfaglig samarbeidsmøte, anbefaler BUP at det blir tatt en Logos-test. Derimot mener PPT at NN bare kan ta deler av en slik test. 

Fra dette møtet går det nesten seks måneder før Kari får vite at PPT ikke vil gjennomføre Logos-testen, men heller 6-16-testen som skal avdekke språkvansker. 

– Jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke for å beskrive hvordan det er å stå i en situasjon der man gjennom flere år ikke blir lyttet til, sier Kari.

Skolen bekymrer seg for barnet

Kari synes møtereferatet gir et feil bilde av hvordan bekymringen ble tatt opp. Hennes forklaring er at rektoren formidlet hvordan prosedyrene rundt det å sende inn en bekymringsmelding til barnevernet var på telefon, og at dette ikke ble belyst i møtereferatet.

– Jeg ble tydelig forklart at skolens rutiner er å sende inn bekymring til barnevernet dersom fraværet var for høyt. Det er ikke nok til å sende inn en bekymringsmelding, forklarte jeg rektor da. Derfor spurte jeg dem om de var bekymret for omsorgen, og det fikk jeg et tydelig nei på, men at de var pliktige til å melde fra til barnevernet likevel. Det kommer ikke frem i referatet, legger hun til.

I møtereferatet står det videre at de foresatte stiller spørsmål til det å sende bekymring til barnevernet uten at det er mistanke om omsorgssvikt. Da svarer lederen ved skolen følgende:

«Leiaren ved skulen seier at det er ei generell bekymring, difor har det vore drøfta å sende bekymring til barnevernet. Vi må ha ei felles målsetjing om at eleven skal møte på skulen».

– Det skolen ikke forstår her er at det skal tas opp med foreldrene først, der hjemmet må samtykke til at det sendes en bekymringsmelding dersom vilkårene ikke er oppfylt. Det å bli forklart at skolen må sende bekymringsmelding til barnevernet på grunn av høyt fravær føles ikke ut som hjelp. Det føles derimot svært belastende når det blir presentert på den måten, sier Kari.

Føler seg ikke hørt

I mange år har Kari vært i møte med et system som hun ikke føler fungerer godt nok for å kunne gi gode nok opplæringsrammer for barn som hennes eget. Hun er tydelig opprørt over situasjonen, og ser seg lei av at dokumenter til stadighet ikke kommer frem, eller at det tar for lang tid før hjelpen kommer. Kari mener skolen misforstår hjelpen som barnet trenger, og at skolen må forstå at det ikke er i hjemmet problemet ligger. 

Hun forteller at barnet hennes ikke vil på skolen fordi tilretteleggingen ikke er tilstrekkelig. Årsaken til skolevegringen ligger ikke i hjemmet, men på skolen. 

– Jeg gir ikke opp. Jeg skal sørge for at mitt barn får hjelp, men da må skolen ta sitt ansvar med å få den inn tidsnok. Hva hadde skjedd hvis jeg ikke hadde fulgt opp og tatt tak i ting? Hva hadde skjedd hvis jeg ikke hadde klaget til Fylkesmannen?, spør hun og stopper opp.

– Da hadde jeg kanskje hatt et barn med depresjoner i grunnskolen. Sånn skal det ikke være. Ikke for noen barn, fortsetter hun mens øynene blir blanke.

Kongsvik gjorde det klart i starten av intervjuet at han ikke kom til å kommentere enkeltsaker, til tross for at hjemmene og skolen blir anonymisert. 

– Jeg mener det er til barnets beste at enkeltsaker ikke blir kommentert. Vi ønsker å ha den kommunikasjonen direkte med foreldrene, og ikke gjennom media. 

Av opplæringsloven §9a har barn og unge rett til et godt psykisk og fysisk skolemiljø, som fremmer helse, trivsel og læring. På spørsmål om hva skolen gjør for å tilrettelegge for barn med skolevegring, svarer Kongsvik at foreldre blir omtalt som en svært viktig part. 

– Barna skal bli hørt. Vi er ansvarlige for å ha, og opprettholde, en god dialog med foreldre. Er dialogen krevende, er det skolen som er ansvarlig for å ta initiativ for å legge til rette for dialogen for elevene våre, svarer Kongsvik. 

Kommunalsjefen legger til at det ofte er sammensatte utfordringer knyttet til skolevegring, og at det sjelden er like saker i disse tilfellene. 

– Kontaktlærer er den nærmeste relasjonen til eleven til enhver tid. Jo tidligere vi får avdekket utfordringene til en enkeltelev, desto tidligere kan man få satt inn tiltak. Dette kan være at man for eksempel bytter plass i klasserommet eller møter læreren på en bestemt plass om morgenen. Uroen fra skolen sin side, kommer hvis fraværet eskalerer. Det er klart at hvis det går lengre tid, blir sakene mer komplekse og mer utfordrende å håndtere. Det blir også vanskelig for eleven det gjelder. 

Han forteller videre at de systematisk jobber for å kartlegge mønsteret i fraværet hos elever. 

– Vi har hatt ekstra stor oppmerksomhet de siste årene på at skolene skal følge svært godt med på fraværet. Da må vi kartlegge mønsteret i fraværet. Gjelder det at eleven ikke vil være med i kroppsøving som gjør at eleven er borte hele mandagen for eksempel.

– Føler dere at dere lykkes i arbeidet dersom en elev gjennom flere år i grunnskolen kvier seg for å dra på skolen?

– Nei, da har vi åpenbart ikke lykkes, sier Kongsvik. 

Feil skal ikke oppstå

I Kari sin historie er det presentert flere tilfeller der hjemmet har uttrykt et klart ønske om å få inn PPT, men at det har tatt opp til ti måneder før rektor først har tatt kontakt med tjenesten. Det har vært rot i postrutiner og beklagelser for formelle feil. Da Kari klaget inn til Fylkesmannen for andre gang, var ikke tilleggsuttalelsen fra PPT tilsrekkelig nok. I merknaden til Fylkesmannen står det “Fylkesmannen vil påpeike at dette kan ha vore til skade for den spesialpedagogiske oppfølginga som NN har rett på».

Hvordan stiller kommunen seg til at saksbehandlingsfeil og systemsvikt går utover eleven? 

– Hvis det er erkjent at det er gjort feil, så er det gjort feil. I utgangspunktet skal ikke feil oppstå, men så er det slik at vi er mennesker og at feil kan forekomme. Det er bare å beklage. Det tar vi lærdom av, og sørger for at det ikke skal skje på nytt, sier Kongsvik.

På Volda kommune sine hjemmesider står det at skolene skal legge til rette for god kommunikasjon med de foresatte i konkrete elevsaker.

– Hvordan mener kommunen at det er lagt til rette for god kommunikasjon mellom hjem og skole når skolen ikke har fulgt Udir sine retningslinjer rundt de nasjonale prøvene? 

– Jeg kan ikke kommentere enkeltsaker, men på generelt grunnlag forsvarer vi ikke feil som er gjort. De lærer vi av, og ser til at ikke skal skje på nytt, svarer Nupen.

– Må være bekymret for omsorgen for barnet

Da Kari ble ringt av rektor i forbindelse med fraværet til barnet hennes, forklarer Kari at hun ble opplyst om at de snart måtte sende bekymringsmelding til barnevernet uten at de var urolige for omsorgen. 

Barnevernssjef i Volda kommune, Aina Øyehaug Opsvik, sier at den som sender bekymringsmeldingen må være bekymret for omsorgen til barnet. 

– Det er slik at hvis en skole er bekymret for et barn, så skal de ta opp det med foreldre, og det skal de alltid gjøre. Unntaket for det er jo hvis det er snakk om vold, overgrep eller alvorlig omsorgssvikt. Ellers skal de alltid ta det opp med foreldrene og i utgangspunktet be om samtykke fra foreldre før de melder til oss. Hvis de ikke får samtykke så må de gjøre en ny vurdering av hvor bekymret de er, sier Opsvik. 

Nærnett spør Opsvik om man kan sende bekymringsmelding på grunnlag av høyt skolefravær, uten at det er mistanke om omsorgssvikt. Til dette svarer hun at det kan man ikke. Hun sier at man kan sende bekymringsmelding til barnevernet hvis man tror at barnevernet kan sette inn de tiltakene som trengs, men at dette gjøres i samarbeid med barnets foresatte. 

På generelt grunnlag forklarer Kongsvik at alle ansatte i skole og barnehager har en plikt etter loven å melde til barneverntjenesten, dersom man er urolig for et barn, og barnets utvikling. 

– Det er barneverntjenesten sin jobb å deretter undersøke omsorgssituasjonen til barnet. På generelt grunnlag så kan det være slik at høyt fravær hos en elev kan være en bit av den uroen som ansatte kjenner på. Men, det er ikke slik at det er noe automatikk i når fraværet blir for høyt at det sendes bekymring.

Også andre har opplevd lignende hendelser som som Kari. Les historien om "Beate" som ble meldt inn til barnevernet.